Av
Olav Hermod Kydland.
«Jeg tror på Den Hellige Ånd,
«Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges
samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og
det evige liv.
Amen.»
Luthers
forklaring til den tredje artikkel lyder slik:
« Jeg
tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus
Kristus, min Herre, eller komme til ham.
Men
Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine
gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.
På
samme måte kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den
kristne kirke på jorden, og bevarer den hos Jesus Kristus i den ene
sanne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig alle synder hos
meg og hos alle som tror.
På
den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og
alle som tror på Kristus, evig liv. «
Hvem er Den
Hellige Ånd?
Bibelen sier oss
klart hvem Den Hellige Ånd er. Den Hellige Ånd er en person, den
tredje person i guddommen. De oldkirkelige symbolene understreker
sterkt Åndens plass i treenigheten.
Den
Hellige Ånd har utgått fra Faderen og Sønnen
og er ett med disse. Han er evig og av samme vesen som Faderen og
Sønnen. Den Hellige Ånd er ikke noen upersonlig åndsmakt. Jesus
taler om han som «talsmannen»:
”Men
talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han
skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt
dere”. (Joh
14, 26).
Vi
finner mange benevnelser på Den Hellige Ånd i Bibelen: Ånden
(Matt 4, 1), Guds Ånd (1 Mos 1, 2; 1 Kor 2, 11), Guds gode Ånd,
Herrens Ånd, Faderens Ånd, Kristi Ånd, Sønnens Ånd, Livets Ånd,
Nådens Ånd, Bønnens Ånd, Barnekårets Ånd, Visdoms Ånd, Råds
Ånd, Styrkes Ånd, Forstands Ånd, Sannhets Ånd, Åpenbarings Ånd,
Doms Ånd, Renselses Ånd, Herlighetens Ånd, En evig Ånd og Den
høyestes kraft.
Det er viktig å se
trosbekjennelsens ledd som et hele. Vi tror på en Gud.
Åndens
gjerning
må ikke sees som noe spesielt som er løsrevet fra Faderens og
Sønnens gjerning.
I den tredje
trosartikkel bekjenner jeg at jeg tror på Den Hellige Ånd. Slik som
Skriften omtaler Den Hellige Ånd på samme måten bekjenner jeg
subjektivt at slik er Den Hellige Ånd både i vesen og gjerning.
Pinsedag
Den kristne kirke
ble først en virkelighet på pinsedag.
Jesus
måtte første lide, dø og oppstå
før han sendte Den Hellige Ånd. Jesus sier i Apg 1,8: ”Dere
skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal
være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og
like til jordens ende”.
Det var først da
Ånden ble utgytt at disiplene fikk klarhet i det budskapet de skulle
bringe videre ut over hele verden.
«Men Den Hellige
Ånd har kalt meg ved evangeliet»
Ingen
kan ved egen fornuft tro på Jesus Kristus.
Mennesket er en fallen skapning som ikke søker frelse. For det falne
mennesket vil ikke tro på Gud, men det vil klare seg selv,
tilfredsstille sine ønsker og begjær, og danne sin egen gud eller
sine egne guder.
Mennesket er fortapt
pga. sine synder og misgjerninger og søker ikke Gud. Men Gud søker
menneske for å få den enkelte i tale. Loven forkynner hva Gud
krever av mennesket. Når så den enkelte hører hva Gud krever, er
det noen som gir opp og sier at kristendommen er over evne.
Andre
igjen
gjør så godt de kan for å holde loven, men de makter det ikke. De
gir opp og vender seg til Gud i sin nød. For slike skal evangeliet
lyde. Det var en som klarte det, nemlig Jesus Kristus som døde for
all verdens synder på Golgata kors og sto opp den tredje dagen til
vår rettferdiggjørelse.
Den Hellige Ånd
og Ordet
Den
Hellige Ånd er bundet til Ordet.
Når evangeliet lyder, da er Guds kraft i funksjon. Evangeliet er
nemlig «Guds
kraft til frelse» for hver den som tror,»
(Rom 1,16).
Hvordan
oppstår så troen?
Rom 10, 17 forteller oss det: «Så
kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en
hører, kommer ved Kristi ord”.
Når et hjerte åpner seg for evangeliet, fører det alltid til
frelse. Jesus sier: «Den
som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal
bli fordømt.»
(Mark 16,16).
Troen
skal imidlertid vokse, næres og befestes. Det er Ånden som gjør
alt dette. Han skaper troen og oppholder den. I Heb 12, 2 står det
at Jesus er ”troens
opphavsmann og fullender”.
Her
ser vi altså at det er Den treenige Gud som er i virksomhet.
Men det er ikke bare
meg dette gjelder. Luthers forklaring sier: ”På samme måte
kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden
og bevarer den hos Jesus Kristus i den ene sanne tro. I denne kristne
kirke tilgir han daglig alle synder hos meg og hos alle som tror.»
En hellig allmenn
kirke
Hva
er kirken?
Ordet
ecclesia
betyr
mennesker som er kalt sammen ut fra verden til en ny sammenheng.
Kirken er de troende som Gud har kalt til å samles om ord og
sakrament. Kirken er der hvor Gud er.
NT
bruker bilder for å uttrykke enheten mellom Kristus og hans
menighet.
I Joh 15, 5 sier han:
«Jeg
er vintreet,
dere er grenene”.
Jesus er hele treet, ikke bare stammen. Uten livsforbindelse med
treet betyr grenene ingenting. I Joh 15, 4 sies det at grenene ikke
kan bære frukt av seg selv, men bare når det blir i treet.
Samme
tanke kommer fram når menigheten kalles Kristi
legeme. (
1 Kor 12, 27.) I Kol 1, 18 leser vi: ”Og
han er hodet for legemet, som er menigheten”.
Et
legeme er ikke noe uten hode. Alt dirigeres fra hode. Kristus leder
menigheten, eller kirken.
Kirkens ytterside
eller synlige side
Ordet
kirke betyr
det som hører Herren til. Kirkens ytterside kan vi se i dens
funksjon. Mennesker samles om Guds ord, de nyter nattverden og bærer
sine barn til dåpen. Dessuten driver kirken arbeid utad som diakoni
og misjon. Alt dette kan vi
se. Dette er med andre ord kirkens synlige side eller ytterside.
Forskjellen
mellom den synlige og usynlige kirke
Her ser vi
forskjellen mellom den synlige og den usynlige kirke. Den synlige
kirke er splittet, oppdelt i en rekke kirkesamfunn. Vi ser også
kirkens feilgrep og synder, men det er kirkens ytterside.
Men
for kirken som samfunn av de hellige omkring ord og sakrament,
gjelder bekjennelsens ord. Kirken er en enhet,
kirken
er hellig
og
kirken er for
alle.
Apostelen Paulus
sier i Ef 4,4-6: ”Det
er ett legeme og en Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i
deres kall. Det er en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far,
han som er over alle og gjennom alle og i alle”.
Kirken
er en enhet selv om man er oppdelt i ulike kirkesamfunn. Kirken er
Jesu legeme.
Augustana art. VII:
”For kirkens sanne enhet er det nok å være enige om evangeliets
lære og sakramentenes forvaltning. Det er ikke nødvendig at man
over alt har de samme menneskelige overleveringer eller kirkelige
former og sermonier.”
Enheten
bygger altså ikke på ytre ordninger, men på evangeliets sannhet.
Derfor er vranglære så farlig, for den ødelegger enheten. Luther
sier: «”Liv
og død beror på dette at menneskene beholdes i den sanne lære.”
Kirkens hellighet
Kirken betegnes
videre som hellig.
I
1Pet 2,9 sies det: ”
Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk,
et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som
kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”.
Kirken er hellig
fordi Gud er hellig. Kirken er et hellig folk, Guds folk, utskilt fra
denne verden, forskjellig fra denne verden.
Kirken,
Guds folk, er av et annet vesen og en annen art enn verdens rike og
verdens barn. Fredrik Wisløff sier: ”Kirken representerer den
evige Gud i en dødens verden.”
Kirken er allmenn
eller alminnelig (latin: catholicam)
At kirken er
allmenn,
vil si at den er for alle. ”Her
er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke
mann og kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus”
(Gal
3,28).
Det er ingen
forskjell i stand, rase eller kjønn.
Kirken er for alle som søker frelse i Kristus. Fredrik Wisløff
peker på at kirken er for hele menneske, ikke bare sjelen. Videre
har
budskapet noe å si for hele samfunnet. Han tenker
da på lovens 1. bruk.
Kirken (Guds folk)
har også et
misjonsansvar:
”Gå
derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”
(Matt
28,19).
At kirken er allmenn
betyr
da at den omfatter alle forhold og at den er universell.
De helliges
samfunn
Kirken er etter sitt
vesen usynlig. Pontoppidan spør (522): «Hvordan
kan det da være forskjell mellom den synlige og usynlige kirke, når
det bare er èn kirke? Så svarer han: Det
er bare en kirke. Men i den utvortes og synlige hop av mennesker er
det to slags lemmer, nemlig hyklere og sanne kristne.»
Mange kaller seg
kristne i dag, men de vil ikke leve etter de 10 bud og dermed etter
Faderens vilje.
«
Hvem er de sanne kristne og kirkens rette lemmer?» Spør Pontoppidan
og svarer:
«De som i troen gjør Guds vilje, så de blir hos Herren og er en
ånd med ham.»1
Kor 6,17
De som lever i
samfunnet med Kristus er en enhet i Kristus. De har fått Kristi Ånd
(sml. Rom 8,9). De troende vet at de har gått over fra mørket og
døden til lyset og livet. De hører både sammen med Kristus og
sammen med hverandre på en inderlig måte.
I
de helliges samfunn skapes nød for ufrelste og ønske om å hjelpe
andre på forskjellige områder: Å drive misjon, både heime og ute,
søndagsskole og diakoni.
Det er også viktig
at alle kristne har et åndelig hjem hvor de kan bli oppbygget, og
hvor de selv kan tjene andre.
Det alminnelige
prestedømme
Til
den hellige alminnelige kirke hører det
alminnelige prestedømme.
Apostelen
Peter sier (1 Pet 2,9): ”Men
dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et
folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som
kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”.
Dette
ordet sier at alle
kristne er prester for Gud, dvs.
hver enkelt har åpen adgang til Gud uten noen menneskelig
mellommann. På grunnlag av det alminnelige prestedømme har alle
troende anledning og frihet til å vitne om Jesus Kristus og be til
ham.
På grunnlag av det
alminnelige prestedømme har alle troende ansvar for det som
forkynnes og læres.
Kristne
har plikt og rett til å advare dem som slår inn på avveier og
avviker fra Kristi lære, ellers
blir de medskyldige med dem som farer vill (2 Joh v. 9-11).
I tillegg til den
utrustning alle kristne får, gir
Herren også spesielle nådegaver.
Vi finner disse nådegaver omtalt i 1 Kor 12 og 14. Hensikten
med nådegavene er at menigheten skal oppbygges.
Syndefallet og
syndenes forlatelse
Bare Adam og Eva,
ble skapt i Guds bilde, men var ulydige mot Gud. Syndefallet
førte til skilsmisse mellom Gud og menneskene.
Historien vitner om syndefallets konsekvenser både for menneskeheten
og det øvrige skaperverk. Over den syndige verden hviler Guds vrede.
Men Gud hadde
sin frelsesplan klar.
Joh 3,14: ”For
så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at
hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”.
Menneskehetens
største problem er synden
selv om de fleste ikke erkjenner det. Men Jesus tok all verdens synd
og skyld på seg og sonet den. Derfor får hver enkelt som tar imot
han, syndenes forlatelse og blir erklært rettferdig å være. Dette
er rettferdiggjørelse ved tro. Luther sier: ”Det
er den artikkel hvormed kirken står og faller”.
Rettferdiggjørelsen
ved tro
Rettferdiggørelsen
skjer i himmelen
hvor Gud erklærer en synder som har tatt sin tilflukt til Jesus for
å være rettferdig, dvs. han blir frikjent for sine synder og får
Jesu Kristi rettferdighet. Dette er det herlige plassbytte. Jesus tok
synderens synd på seg og den botferdige synder får Jesu Kristi
rettferdighet isteden. Samtidig
blir han eller hun født på ny og blir et nytt menneske.
Luther sier i sin
forklaring til den tredje trosartikkel: ”I
denne kristne kirke tilgir han daglig synder hos meg og hos alle som
tror”.
Vi synder daglig i
tanker, ord og gjerninger derfor må vi daglig vende oss til Gud. Ved
Jesus Kristus har vi nå adgang til nåden som vi er står i. Vi er
ikke lenger under Guds vrede, men under Guds nåde.
Legemets
oppstandelse og det evige liv
Det er helt sikkert
at alt som lever, går døden i møte. Hva så? Er
alt slutt med døden? Apostelen
Johannes sier i Joh 5,28-29:
”Undre
dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene
skal høre hans røst. Og de skal komme ut, - de som har gjort det
gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til
dommens oppstandelse”.
Forventningen
om Herrens gjenkomst ansporer alltid kristne til et hellig liv.
Bibelen oppfordrer til ӌ
ferdes i hellighet og gudsfrykt”(2
Pet 3,11) og jage ”etter
helliggjørelse”
(Heb
12,14).
Likedan
advares det mot å bli revet med av ”de
lovløses
villfarelse”
(2 Pet 3,17).
Troen
på legemets eller kjødets oppstandelse fører oss fram til
evighetens grense. Fredrik Wisløff sier: ”Evighet
er noe blivende. Den er bestandig nå.
Og
dette nå er mettet av det absolutte, av det grenseløse, av Gud
selv”
Legemets
oppstandelse
betyr at legemet skal stå opp av graven i sin tid, men ikke alle
skal sovne inn. Se hva Bibelen sier i 1 Kor 15,51-55!
Gud
skal skape en ny himmel og en ny jord. Alt skal bli nytt. Guds bolig
skal være hos menneskene, og Gud selv skal være deres Gud.
Døden
og syndens konsekvenser er borte. Guds ord sier:”Han
skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være
mer, ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de
første ting er veket bort”.
(Åp 21,4).
Dessuten
skal Guds folk få oppleve et fullkomment samfunn med Jesus Kristus.
Nå er det ikke noen begrensninger lenger. Apostelen Johannes skriver
i 1 Joh 3,2: ”Mine
kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi
skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for
vi skal se ham som Han er”.
Sangeren
sier slik: «Så
sovner jeg trygt i ditt hellige navn, Du våker til natten ender; Når
morgenen stiger, jeg er i havn Og fedrelandet gjenkjenner. Da kysser
jeg med usigelig fryd De naglemerkede hender”.
Olav Hermod Kydland