Av Olav Hermod Kydland.
"Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt
hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss." (Luk 24,32).
Vi kjenner alle til fortellingen om Emmausvandrerne, og vi ser dem
kanskje for oss der de trasker av sted med tunge steg - bedrøvede, sørgmodige
og frustrerte - bort fra Jerusalem. Påskens begivenheter hadde fullstendig
lammet deres hjerte, tro og livshåp.
Mange spørsmål svirret nok i deres indre. Det var så ufattelig det
som hadde hendt. Jesus Kristus , Guds sønn, var blitt korsfestet på Golgata og lå nå begravet i hagen - i graven til Josef fra Arimatea. Hvordan kunne det skje
at han som de hadde satt sin lit til, ble hengt på et tre - til en forbannelse
for jøder og en dårskap for hedninger?
De hadde ikke mye trøst og oppmuntring å gi hverandre mens de gikk
og samtalte. Alt syntes mørkt og håpløst, men da kommer en fremmed og slår lag
med dem. De kjente ham ikke igjen. Tvertimot så undret de seg over at han ikke
var informert om det som hadde skjedd i påskehøgtida. De fikk utøse sin sorg og
sine urolige tanker for den fremmede. Jesus var en profet i gjerning og ord,
fortalte de, men ble overgitt til dødsdom av yppersteprestene og rådsherrene. "Men vi håpet at han
var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredjedagen siden disse
ting skjedde." (Luk 24,21).
Det så ut som om de hadde gitt opp håpet. Tilbake var bare tvil og
motløshet selv om noen kvinner hadde gjort dem urolig ved å si at de hadde sett
et syn av engler som sa at Jesus lever. I virkeligheten stod de i fare for å
miste troen fordi de dvelte ved en død Kristus.
"Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en
unyttig tro og da er dere ennå i deres synder." (1 Kor 15,17).
Da tok den fremmede til å tale til dem - ikke om vær og vind, men
ut fra Skriftene talte han om alt som var skrevet om Messias. De fikk en
bibeltime som de ikke hadde hørt maken til før, og som hadde virkning i deres
urolige hjerte. Da han så tok brødet, velsignet og brøt det og gav dem, ble
deres øyne åpnet, og de kjente ham igjen. Det var den oppstandne Herren Jesus
Kristus.
Hva kan så denne fortellingen lære oss? Den kan lære oss flere
ting. Vi kan få utøse vårt hjerte for Herren selv om vi ikke "ser"
ham fysisk. Hvordan vi enn føler det, eller har det, kan vi få komme til Jesus
i vår nød med våre synder og urolige tanker.
Vi kan få lese og høre Guds ord selv om alt synes vanskelig og
vondt. - Det er viktig å høre Guds ord og ta det til seg. Guds hellige lov
dømmer oss og avslører vår syndige natur og våre synder, både i gjerning,
tanker og ord. Vi rammes i samvittigheten og står hjelpeløse overfor en hellig
Gud som ikke kan forenes med synd. Med andre ord: Vi er fortapte i oss selv og
makter ingen ting. Da får vi høre et ord om stedfortrederen som tok all verdens
synd på seg og døde en synders død for alle mennesker, også for meg.
Ja, dette evangelium får jeg klynge meg til. Han døde for meg.
Derfor skal jeg få leve og selv om jeg må dø legemlig, skal jeg få leve i all
evighet sammen med Jesus.
Jesu tale førte til en brann i deres hjerte. De fikk se Jesus på
nytt til fornyelse, og det gjorde deres hjerte brennende. Vi trenger også å få
møte Jesus på nytt og få et brennende hjerte. Det skjer når Den Hellige Ånd får
åpenbare Jesus for vårt hjerte. Det trenger vi på vår vandring mot målet. Godt
å vite at han vil være med oss hele veien og "alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20).
Herren vet alt om oss og ser oss i alle situasjoner og forhold i
livet. Salme 139, 1-5. Han vil gi oss alt vi trenger, både fysisk og åndelig
til å være "Kristi vellukt for
Gud", både blant kristne og
blant vantro mennesker, se 2 Kor 2,15! Han vil gi oss brennende hjerte og
utruste oss med sin Ånd til bønn og forbønn for andre, til vitnesbyrd og
misjon, til hjelp og trøst for våre medmennesker. Så vil han, når den tid
kommer, gi oss "rettferdighetens
krans". (2
Tim 4,8).
Gud være takk for påskens mektige budskap!
Kommentarer
Legg inn en kommentar