”Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.” 2 Pet 1,19.
Det profetiske ord, Guds ord, blir her sammenlignet med en lampe som lyser på et mørkt sted. Vi kjenner også til denne sammenligningen fra Salme 119,5 hvor salmisten bryter ut og sier: ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti”.
Apostelen Peter oppfordrer de troende til å akte på det profetiske ord, for det står fast til evig tid. Det er ikke vanlig menneskeord, men er fremkommet ved Guds Hellige Ånds inspirasjon. Guds Ånd åpenbarte for sine vitner hva de skulle skrive om og gav dem også de rette ord og uttrykk. Derfor er det profetiske ord, Guds ord i et menneskelig språk. Det samme gjelder også for det apostoliske ord i Det nye testamente. Derfor kan vi si at Guds ord, Bibelen, er Guds inspirerte og autoritative ord til evig tid.
Apostlene var øyenvitner til Jesu Kristi storhet. På det hellige fjell hørte også tre av dem røsten fra den aller høyeste herlighet som uttalte: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i” 2 Pet 1,17.
Det profetiske ord om Jesu komme til jord hadde dermed gått i oppfyllelse, og Gud Fader stadfestet at Jesus er Guds elskede Sønn som Herrens vitner i den gammeltestamentlige tid ved Guds Ånd hadde kunngjort skulle komme til jord.
Jesus er det sanne lys som var i verden, men som ikke mange tok imot (se Joh 1,9-12). Men han tok all verdens synd og skyld på seg og døde en stedfortredende død for alle mennesker. Han stod opp fra de døde og for opp til himmelen hvor han sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for sine (se Rom 8,34).
Det profetiske ord er som en lampe eller lykt som lyser på et mørkt sted. Verden ligger i mørket hvor synd og urettferdighet florerer, og hvor denne verdens gud hersker og har forblindet de vantros sinn. Derfor ser de ikke ”lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde” (2 Kor 4,4). De lever etter sine lyster i samsvar med sitt gamle menneske under tidsåndens målløse og forførende makt ved Satans bedrag og list. Bare Guds ord kan stoppe den enkelte som er på vei til dom og fortapelse. Ennå lyder Herrens kall til frelse og evig liv, men nådetiden er kort.
Men for dem som har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus, lyser evangeliet opp og viser vei mot målet, mot den dagen som snart skal komme. Det er den dagen da Jesus skal komme igjen for å hente sin frikjøpte brud. Morgenstjernen varsler at morgenen kommer. Nå skal den ikke gå opp i øst, men i de troendes hjerter. I Åp 22,16 er ”den klare morgenstjerne” et bilde på Jesus Kristus. ”Morgenstjernen er da her et symbol på Kristus i hans triumferende komme, tenkt som en soloppgang i de troendes hjerter” (David Hedegård).
Når morgenstjernen går opp, da kommer Jesus igjen for å hente sine utvalgte. Det er som en soloppgang fra det høye, og natten er forbi for alltid. Da kommer Guds barn til å glede seg til evig tid. Da må mørke vike, og en evig sommer blir enhver til del som har elsket hans åpenbaring.
Sangeren sier det slik:
”Tenk når engang den tåke er forsvunnet
Som her seg senker over livet ned,
Når dagen evig klar er der opprunnet,
Og lys omstråler meg med himmelsk fred!
Tenk når en gang med utildekket øye
Jeg ham skal se som her jeg trodde på!
Tenk når jeg der mitt kne for ham skal bøye
Når jeg med takk skal for hans ansikt stå!”
(Wilhelm Andreas Wexels. Nr. 894 v. 1 og v. 4 i Sangboken.
Kommentarer
Legg inn en kommentar