"To menn gikk opp til templet for å be." Luk 18,10.
Jesus taler til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige. Det betyr: de stolte på at de hadde det rett med Gud. Det er grunntekstens mening. Og fordi de hadde det rett med Gud, så de ned på andre.
Jesus fremstiller to menn for oss. Begge gikk opp til templet for å be. I det var de like. Den ene takket Gud fordi han ikke var som andre mennesker. Han lå ikke under for noen åpenbar synd, og han fastet to ganger om uken og gav tiende av all sin inntekt. Han levde altså et eksemplarisk liv.
Dette hadde han ikke seg selv å takke for, men Gud. Han mente oppriktig at om det skulle ha stått til ham selv, ville han ikke ha vært annerledes enn andre mennesker. Når han ikke er det, har han Gud alene å takke for det.
Dette høres fromt og tar seg godt ut i menneskers øyne. Men denne mannen var ikke rettferdiggjort. Han var ikke frelst og hadde ikke liv i Gud.
Den andre, tolleren, var forferdet over seg selv og sin synd. Han turte ikke en gang løfte blikket mot himmelen. Han kunne bare slå seg for sitt bryst og si: "Gud, vær meg synder nådig!"
Han ble rettferdiggjort. Han gikk hjem som et frelst menneske med liv i Gud.
Den som tror at Gud kan gjøre noe ut av oss, bare vi får Guds kraft, er ikke av sannheten. Han stiller seg selv for høyt.
Den derimot som ser hvor ødelagt han er av synd og vet at ikke engang Gud kan gjøre noe ut av ham og derfor bare kan be at Gud må være ham nådig, han får syndenes forlatelse og evig liv. Han stiller seg selv nederst, på den plassen han hører hjemme, derfor blir han opphøyet i nådestand hos Gud.
Hvem av disse to likner du?
Kommentarer
Legg inn en kommentar