Foreslått av Olav H. Kydland.
«Frels dem som hentes til døden, og de som vakler hen for å drepes – måtte du kunne holde dem tilbake!»
Ordspråkene 24,11.
Kommer en folkegruppe i nød, settes storstilte hjelpeprogrammer i gang.
Men hva blir gjort for å avhjelpe den åndelige, evige nøden, som ender med å føre alle ufrelste i helvete?
Hvordan er det mulig at kristne kan forholde seg så passive som de gjør?
Hvorfor advarer du ikke din ikke-kristne nabo eller kamerat, «som vakler hen for å drepes» av sjelefienden som bare er kommet for å stjele, slakte og ødelegge?
Mener du at du har tiden for deg? Den dagen kan komme da du bittert må erkjenne at nå er muligheten ikke lenger til stede.
Unnskylder du deg med at det ikke er den beleilige tid? Det gis situasjoner, da det er best å tie. Men det gis også tider da det skal tales. En har sagt at den første anledning til å vitne er den letteste. De ordene rommer stor visdom.
Er det menneskefrykten som holder deg tilbake? Skal vi snakke med andre om deres sjels frelse, vil det alltid være en menneskefrykt som må overvinnes. Veien til å gjøre det er å frykte Gud mer enn mennesker.
Hovedårsaken til manges taushet ligger kanskje i, at de har mistet troen på fortapelsen. De tror ikke på at det vil komme til å gå som Jesus har sagt. De håper at Gud frelser alle til slutt.
Deres tro og håp er imot Guds ord, og det er farlig vranglære. Den lammer misjonsiveren.
Hvor gode og tiltalende mennesker enn er så fødes vi som fortapte syndere. Vi dør som fortapte, og vi skal tilbringe evigheten i helvetes ild om vi ikke har livsforbindelse med Jesus.
Derfor er det rett tid nå å bli frelst. Det er også rett tid å vinne andre for Jesus.
(Fra «Ett er nødvendig», 28. november)
Kommentarer
Legg inn en kommentar