Foreslått av Olav H. Kydland.
«De som er blitt befridd fra fangenskapet og nå bor der i landskapet, er i stor ulykke og vanære. Jerusalems mur er nedrevet og portene er oppbrent.» (Neh 1,3)
Guds folk er i trengsel på samme måte som israelittene var det. Også våre murer er nedrevet. Skremmende mange av Guds folk har mistet sinn og sans for den sunne lære. Det skyldes først og fremst bibelkritikken.
I Paradis spurte Satan: ”Har Gud virkelig sagt?” Det sammen spørsmålet stiller han også i dag gjennom noen av tjenerne i menigheten. Det er de glupske ulvene som Paulus talte om. De vil ikke spare flokken. Fra vår egen midte kommer de som går på rov.
Mange av dem som kaller seg selv kristne, setter spørsmålstegn ved Guds ord. De mener at vi ikke fullt ut kan regne med alt det sier. Denne grunnholdningen er farlig. Den gjør den enkelte til dommer over Guds ord.
Mange i menigheten er mer avhengig av hva flertallet tenker og sier, enn av Ordets klare tale. Det er så mye som er tidsbestemt, sier man. Man taler om motsigelser og feil. Resultatet blir at vi sitter igjen med en Bibel som er tappet for autoritet og myndighet.
Den vernende muren for Guds folk er også blitt nedrevet av den skjulte bibelkritikken. Man fastholder det riktige synet på Guds ord, men man retter seg ikke etter det. Hver gang samvittigheten rører på seg, beroliger man seg selv med sitt Bibelsyn.
En levende kristen tror Gud på hans ord og lever etter det. Daglig lider han nederlag. Daglig må han motta nåde på nytt igjen.
Og han opphøyer seg ikke over Guds folk i dets store åndelige nød. Nei, som Nehemja gjør han seg til ett med folket og bærer det fram for Gud i bønn.
Gud har gjort undere før. Det kan skje igjen. Ørkenen kan atter blomstre som en hage. Guds ord kan bli vårt vern. Hans navn kan igjen bli trodd. Hans vilje kan bli fulgt. Herre, la det skje i din nåde.
(Fra andaktsboka «Ett er nødvendig», 14. september)
Kommentarer
Legg inn en kommentar