Bokomtale av Jacob Holm-Lupo.
Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen er gitt ut på Cappelen Damm Akademisk forlag i 2021. Den er ført i pennen av Kjartan Belseth, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Østfold, og Geir Winje, dosent i religionsvitenskap ved USN.
Boken er rettet mot barnehagelærerutdanningen, og bokens forfattere ønsker å «bidra til å øke barnehagens kompetanse på religionsfeltet og til at voksne og barn sammen kan undersøke, undre seg og utforske noen av de religionene som er aktuelle for barna».
Det er også en etisk side ved boken: «Når religion nevnes i Barnekonvensjonen, er det ikke fordi barnehagen er en religiøs institusjon, men fordi kunnskap om hverandre er en forutsetning for vennskap med hverandre». Det er altså en bok som skal bidra til gjensidig forståelse og toleranse i barnehagemiljøet, gjennom å spre kunnskap om hverandres livssyn. Et prisverdig mål.
Når man går Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen litt nærmere etter i sømmene, ser man imidlertid at både den religionsfaglige og den etiske dimensjonen faller igjennom. Blant annet er selve den kvantitative representasjonen av verdensreligionene svært ubalansert:
I egne kapitler vies kristendommen 14 sider, islam 8 sider, hinduismen 8 sider, buddhismen 8 sider og sikhismen 6 sider. Jødedommen, derimot, vies ikke et eget kapittel i det hele tatt, men dukker opp, ikke som brødtekst, men som en liten faktaramme i et kapittel som heter Noen andre religioner og livssyn. I selve brødteksten nevnes bestemte åsatrulag, som Bifrost og Forn Sed. Sjamanistisk Forbund omtales, og «heksereligionen wicca» og neopaganistiske religioner omtales i positive ordelag – som seg hør og bør i en bok som skal skape religionstoleranse. Men jødedommen anses altså ikke for å være tilsvarende vesentlig, og skyves utenfor hovedteksten i dette kapitlet, henvist til en faktaramme som er så kort at den her kan gjengis i sin helhet:
Hva er jødedom?Jøder og kristne tror på samme Gud.De ber til samme Gud.Men de tenker likevel litt forskjellig om Gud.Jødedommen er på en måte en avtale mellom Gud og et spesielt folk.Hvis jødefolket gjør som Gud vil, nemlig tilber Gud og gjør som han sier, så vil Gud hjelpe dem igjennom alle slags vanskeligheter.
Og det er alt boken har å si om hva den jødiske religionen er. Det blir åpenbart at ikke bare avskrives jødedommen med en marginal mengde tekst i forhold til de andre religionene, men selve teksten er både svært ufaglig, og negativt ladet. Det fokuseres her på en slags jødisk eksepsjonalisme, der jødene bare ber til Gud for å oppnå sine mål, mens den jødiske guden bare eksisterer for å hjelpe jødene «igjennom alle slags vanskeligheter». Dette er et bilde av jødedommen som hører mer hjemme i antijødisk propaganda, og som har lite eller ingenting å gjøre med seriøse, religionsvitenskapelige definisjoner av hva jødedommen er.
Mest av alt minner fremstillingen om den til den svært kontroversielle amerikanske psykologen Kevin MacDonald, som av de fleste i det akademiske miljøet oppfattes som antisemittisk. Tanken om at jøder ser på seg selv om et helt spesielt folk, i pakt med en Gud som skal hjelpe dem å overvinne hindringer på bekostning av andre, er en av hovedtesene i MacDonalds svært kritiserte bok A People that Shall Dwell Alone: Judaism as a Group Evolutionary Strategy.
Southern Poverty Law Centre oppsummerer deler av boken slik: «MacDonald’s basic premise is that Jews engage in a «group evolutionary strategy» that serves to enhance their ability to out-compete non-Jews for resources». Utfra dette trekker MacDonald konklusjonen at antisemittisme ikke er galt, men rett og slett rasjonelt.
Det er ikke bare i den bittelille teksten om jødedommen at dette synet kommer til uttrykk i Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen. I et avsnitt i kapitlet om kristendom, der det pekes på faremomenter ved å undervise i Bibelen i en barnehagekontekst, hevdes det:
«For det første er disse gamle fortellingene krigsvennlige. De demoniserer Israels fiender og plasserer seg dermed langt unna de humanistiske ideene barnehagen er forpliktet på.»
Dette er en såpass underlig ting å si i en bok som skal fremme livssynstoleranse og forståelse blant barn, at man som leser opplever det mer som politisk propaganda enn en objektiv, religionsfaglig uttalelse. Det finnes flere negativt ladede utsagn om kristendommen i dette kapitlet. Om Bibelen står det blant annet:
«I dag er det mange som synes at fortellingene i Bibelen er kloke og fine, selv om mye av det som står det kanskje ikke er helt sant. Andres synes at alt som står i Bibelen er så gammeldags at det bare er dumt å lese i den boka.»
Til sammenligning, i kapitlet på 8 sider om islam, er det ikke én negativt ladet setning om hverken troen eller Koranen. Tvert i mot ser det ut til at man bruker en annen moralsk standard i dette kapitlet, da potensielt problematiske ting i Koranen, som kanskje ikke egner seg i barnehagesammenheng, ikke nevnes i det hele tatt. Igjen synes jeg egentlig dette er en bedre tilnærming: Å rett og slett ikke problematisere religion i det hele tatt overfor små barn. Men da må det jo være konsekvent. Faktum er at tonen i avsnitt om kristendom og jødedom er en helt annen enn i kapitlene om alle de andre religionen, der det ikke finnes kritiske lesninger av hellige tekster i det hele tatt.
Derimot finnes det en del forenklinger som grenser mot det ufaglige. Om hinduismen hevdes det for eksempel at «Hinduisme er en religion med mange guder, men egentlig er det bare én gud». Dette er en ufaglig og strengt tatt forvirrende beskrivelse av hinduismen, spesielt hvis man skal gjøre religionen forståelig for små barn. Og jeg mistenker at fokuset på én gud, som går igjen i hele boken, er et forsøk på å «utjevne» forskjellene mellom religionene, og kanskje spesielt i forhold til islam. Dette er uheldig i en bok som forsøker å støtte opp under «hverdagspluralisme». Burde man ikke heller ærlig presentere forskjellene, og forklare at vi kanskje tror på forskjellige ting, og at det er en fin ting og noe å respektere?
I stedet virker boken å bære på en slags engstelse for å fornærme, for eksempel når den sirlig forklarer at mange av Bibelens fortellinger også finnes i Koranen, og at lærere ikke må «ordne dem hierarkisk etter alder, originalitet eller sannhetsnivå.»
Dette er for så vidt mer bagatellmessige anliggender, men det er liten tvil om at boken i sin presentasjon av jødedommen trår langt over både faglige og etiske grenser for hvordan man bør presentere en minoritetsreligion.
Kommentarer
Legg inn en kommentar