Inkarnasjonen er det største som har hendt i verdenshistorien. Guds Sønn steg ned til vår arme jord og ble kjød, menneske, som du og jeg, men uten synd.
Selve ordet «inkarnasjon» er latin og kommer av incarnatio som betyr «kjødpåtagelse» eller «menneskevorden». Det vil si Guds Sønn ble kjød, Gud-mennesket.
I Det gamle testamente finner vi løfter om at Gud skulle sende Messias, den salvede, til jord. Allerede på syndefallets dag fikk Adam og Eva dette løfte fra Herren. Gud Herren sa til slangen: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl» (1 M 3,15).
I Jes 7,14 finner vi en klar profeti om inkarnasjonen: «- Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel». Videre i Jes 9,6 leser vi: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste». Profeten Mika sier at han skal bli født i Betlehem, men hans utgang er fra evighets dager (Mika 5,1).
I Salme 72,6-8 sier Salomo om han som skal komme: «Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer. Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender». I Salme 45,3 leser vi: «Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig». Her må det være tale om indre skjønnhet, vår Frelsers herlige bilde. Han ydmyket seg og tok all verdens synd på seg, og var lydig inntil korsets død.
Disse løftene om at Gud selv skulle komme ned til vår jord, fikk sin oppfyllelse i tidens fylde. Apostelen Paulus sier: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven» (Gal 4,4). Det var jomfru Maria som fødte Guds Sønn til jord. Den hellige Ånd kommer over henne, og hun ble med barn, senere fødte hun en sønn. Både Maria og hennes trolovede var av Davids ætt, men de levde ikke sammen før etter at Jesus var født (Mat 1,24-25).
Jesus ble født i Betlehem, Davids by, da Augustus var keiser i det mektige romerske riket, mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Dette viser oss at Jesu fødsel skjedde på et bestemt sted og til en bestemt tid. Med andre ord det er ikke noe eventyr eller legende, men en historisk kjensgjerning som er godt dokumentert.
Hva er så inkarnasjonen? Det er at Guds Sønn eller Ordet tok på seg kjød og ble menneske, Gud-menneske. Bibelen har forskjellige måter å uttrykke dette under på. Apostelen Johannes sier: «Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss» (Joh 1,14). Hebreerbrevets forfatter sier at han fikk del i kjød og blod (Heb 2,14). 1 Joh 4,2 taler om at Jesus er Kristus, kommet i kjød (se også 2 Joh v.7). Apostelen Paulus taler om «Gud åpenbart i kjød» (1 Tim 3,16). Paulus sier også at hele guddommens fylde bor i ham legemlig (Kol 2,9). Derfor kan vi si at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Han har alltid vært Guds Sønn, men i tidens fylde ble han også menneske med kjød og blod som han fikk fra sin mor, en representant av menneskeslekten.
Sønnen ble altså et menneske som alle andre mennesker, men uten synd. Derfor taler Skriften om hans menneskelige og fysiske natur: hans legeme (Joh 2,21), hans sjel (Joh 12,27), hans ånd (Luk 23,46), hans føtter (Luk 7,46), hans ben (Joh 19,33) og hans hender (Mat 19,13).
Skriften taler også om hans grunnleggende behov og følelser: hunger (Mat 4,2: 21,18), tørst (Joh 4,7; 19,28), tretthet (Joh 4,6), angst og bedrøvelse (Mat 26,37) og sorg og tårer (Joh 11,36).
Dette viser oss at Jesus var et reelt og sant menneske, født under menneskelige kår og født under loven. Han som alltid har vært til og som alt i universet er skapt til og ved, ble født i en stall og lagt i en krybbe. Derfor taler vi om Kristi fornedrelsesstand. Pontoppidan forklarer den slik: «Etter sin menneskelige natur uttømte han seg for en full og stadig bruk av de guddommelige egenskaper, som var meddelt ham som menneske, og tok en tjeners skikkelse på seg, så han med sin lydighet kunne forsone Gud for oss» (fra «Sannhet til gudfryktighet»). Jesus måtte bli et sant menneske for å være menneskeslektens representant. Den første Adam var vår representant i fallet. Siden menneskene er skapt som en slekt, falt hele menneskeslekten i synd da Adam falt. Vi taler om arvesynd. Den siste Adam, Jesus, hadde ikke arvesynd og gjorde aldri noen synder, men oppfylte loven i sin helhet.
Jesus måtte også være sann Gud for at hans forsoning kunne gjelde for alle mennesker. Følgelig kan apostelen si: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker» (Rom 5,18).
Dette er et godt budskap for hele menneskeslekten. Jesus Kristus kom ned til oss fordi vi ikke var i stand til å stige opp til Gud. Derfor kom Guds Sønn ned til oss og ble kjød og levde i en menneskelig eksistensform og oppfylte Guds hellige lov for oss. Han sonet all verdens synd på Golgata, døde og ble begravet, men sto opp fra de døde den tredje dagen. Døden kunne ikke holde på han, da han var rettferdig etter loven, og han ble etter hellighets Ånd godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde (Rom 1,4).
Derfor blir hver botferdig synder som tar sin tilflukt til Jesus, erklært for å være rettferdig i han og blir gjenfødt til et nytt liv i samfunnet med den Herre Jesus Kristus til evig tid.
La oss derfor denne jula takke Den treenige Gud for inkarnasjonen og forsoningsverket.
(Fra «Bibelsk Tro» nr.6,2011)
Kommentarer
Legg inn en kommentar