«Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og han priste Gud med høy røst, og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham; og han var en samaritan. Da svarte Jesus og sa: Ble ikke de ti renset? Hvor er da de ni?» Luk 17, 15–17
Hva kan grunnen være til at denne ene vendte tilbake og takket Jesus og æret Gud mens de ni andre ikke gjorde det?
Det kan bare ha én årsak: Denne mannen hadde bruk for Jesus selv, og han hadde bruk for Jesus etter at han hadde fått hjelp av ham.
De ti spedalske var i den største nød et menneske kunne være i på den tid. De var uhelbredelig syke, og det bar mot døden med dem. Dertil var de utstøtt fra samfunnet, og på grunn av sykdommen ble de regnet for å være under lovens dom på en særskilt måte. De trengte i sannhet hjelp, og det en hjelp som ikke noe menneske, men bare Gud alene, kunne gi dem.
Jesus gav dem denne hjelpen og helbredet dem. Jesus sendte dem for å vise seg for prestene, for de alene hadde rett til – etter Guds ord – å konstatere at spedalske var blitt friske. På veien dit oppdager de at de er helbredet, og vi kan vel bare ane hvor stor glede det måtte være for dem.
Da er det denne ene vender tilbake til Jesus. Han priser Gud med høy røst og faller på sitt ansikt ned for Jesus og takker ham. Det viser ikke bare takknemlighet, men også at han tror på Jesus som Gud. Da han oppdaget helbredelsen, skjønte han hvem det var som hadde gjort dette. Samaritanene hadde jo også Moseloven med dens løfter om Messias som skulle komme. Denne Jesus måtte han tilbake til! Jesus selv ble viktigere for ham enn helbredelsen.
Derfor fikk også samaritanen noe som de ni ikke fikk: Jesus får si til ham: Din tro har frelst deg!
De ni andre fikk vel helbredelse og hjelp, men ikke frelse.
Hvem likner vi? Er vi lik de ni, eller er vi lik den ene?
Kommentarer
Legg inn en kommentar