Etter Gro Harlem Brundtland har det gått veien høna sparker

Foto: Fredrik Hagen / NTB

Av Dan Odfjell. 

 

Siden hennes tid på 1980-90 tallet har vi i Norge ikke hatt statsministre, henne inkludert, som helhjertet har arbeidet for det norske folkets beste; tvert imot alle synes å ha forskrevet seg, og oss, til en hel verdens og innvandrernes fordel. Dette kom mange til å tenke på etter Ragnar Larsens kronikk: "Folket må beskyttes mot folkets valgte"; litt av en velbegrunnet påstand som nylig publisert. Etter Acer-energiavtalen med EU og senest med strøm-krisen nå har folket fått øynene opp for den totalt unasjonale EU-politikken som føres; med Norge fatalt og også industrielt fornedret, intet mindre.

 

I retrospekt ser vi Gro sin Energilov-91 og st. melding 74, sistnevnte som hennes egenrådige uttrykk for å omgjøre Norge til et fler-kulturelt samfunn. Og med innvandrerne oppmuntret til å beholde sin fremmed-kultur. I et norsk, homogent egalitært samfunn med stor grad av felleskap var akkurat det det siste mer enn utfordrende (reven i hønsegården) og ens-betydende med en kanskje tilsiktet splittelse og/eller en befolknings-utskifting; iallfall det helt motsatte av integrering. Noe som Jonas Gahr Støre deretter pliktskyldigst måtte insistere på, at integrering var fullt mulig. Utvilsomt den groveste av alle hans politiske løgner, noensinne.

 

Alle normale mennesker vet like barn leker best, at forskjeller dessverre ofte representerer problemer og det som verre er når Islam entrer spillet. Vi snakker her om «lands-moderens»  ufattelige, uforstandige samfunns-eksperiment, all verdens erfaring på tvers. Ja, dette helt fra og lenge før «muslim-advarselen» fra unge Winston Churchill, den gang, i 1898, som krigs-korrespondent i Aden syd på Den arabiske halvøyen. At verden vil bedras, det oppdaget Churchill til gangs etter Hitler og Chamberlain-møtet om «fred i vår tid» i 1938 - før han selv måtte overta som UK-statsminister mai 1940. En beundret og alliert leder mot nazi-Tyskland.

 

Våre oppblåste, hovmodige statsledere etter 1970 og olje-rikdommen, mistet tydeligvis sunt gammelt næringsvett; nyrike, ivrige etter å strutte med fjærene - og å «inn-ynde» seg hos verdens store og betydningsfulle, nå som en pretendert humanitær stormakt. Og med misbruk av rollen som Nobels fredspris-utdeler, så flaut at til og med Barak Obama nærmest rødmet. Det gjorde iallfall oppegående folk i Norge i sin gru. Men se, etter at Norge bombet Libya tilbake til steinalderen, forsvant brått pretensjonen Norge som fredsnasjon. Det burde også våre dyre, mislykkede fredsmekler-roller gjøre, igjen politisk skuespill og skryte-prat. Innenriks-politisk virket det kanskje, men verden lures ikke, den ler av oss og vår falskhet.

 

Våre statsministre har skjøvet folket og vårt felleskap til side for private interesser og aspirasjoner, blant annet ved å menge seg internasjonalt. Den siste var Erna Solberg, som falt for den gyselige Angela Merkel; den seneste arkitekten bak EU, som stygt begynner å likne på Tysklands gjenoppståtte 4de rike. Bare spør polakkene. Men nå er hun ned-skutt, om ikke i flammer, så meget kritisert som en ødelegger av hele halve Europa. Britene så det og trakk seg ut av EU; da Norge forsømte tidenes mulighet til elegant å gjøre et Norexit - eller å reforhandle en dårlig utilfredsstillende tilknytning til EU. Globalistene i Norge påstår vår avtale gjennom EØS er god; hva annet kan de gjøre? Men straks vi nasjonalister utber oss en nøktern realitetsgjennomgang, forblir globalistene svar skyldig. Dette lyser av slett samvittighet.

 

Før jeg forlater Erna, ikke konservativ i det hele tatt, og senest vil hun utelukke uvaksinerte fra samfunnet; en virkelig diktator verdig.. Hun er blitt en bremsekloss for et fornyet og vitalt Høyre og derved en fremtidig, troverdig borgerlig regjering. På folkets bekostning gjorde hun sine hoser grønne mht FN. Hvem vet om hun ikke fremdeles arbeider for FN? Mange antok at hun dyrt innyndet seg som avtager til jobben etter Antonio Guterres. Blant annet ved internasjonalt å uttale, vi nordmenn har ikke forrang til å bebo vårt eget land.. Både uforstand og svik av folket; kan det bli verre? Hun burde vært stilt for riksrett med likesinnede. I hele 8 år fikk hun herje utenriks med nasjonens milliarder nær uten tellende resultater, mens landets infrastruktur ble forsømt og innvandringen fortsatte.

 

Jeg stemmer PDK. Dets pragmatiske leder Erik Selle på Resett 20/1/22 hadde det reflekterte innlegget «Står vi på randen av en krig?». Hvem vet, men i så fall er Norge definitivt dårligere forberedt enn da Tyskland angrep oss i 1940. Selle fremførte i stor detalj hva vi som nasjon må gjøre for militært å kunne bli respektert. Dette ble samtidig til en opplisting av våre fremdeles skrikende beredskaps-mangler. Som ikke har forbedret seg siden Jens Stoltenberg valgte å «bli sittende» etter Gjørv-kommisjonens drepende kritikk av manglende norsk terror-beredskap. Statsministerens oppfølgning ble det knapt resultater av. I mellomtiden er Jens, kjent som en konflikt-sky mann, blitt Nato-sjef, antagelig en USA-«takk» for Libya-bombingen. Igjen må vi spørre, hva slags ledere har vi i Norge? Hvor er mannfolkene blitt av i dette kjempenes tidligere fedreland? Har feminismen overtatt, også innen kirken?

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant