Under Guds nådehimmel

Av Olav Hermod Kydland. 

Vi vil i denne leder se noe på hvordan Gud åpenbarte seg for å vise sin nåde overfor både jøder og hedninger. Den gammeltestamentlige historie er en frelseshistorie hvor Gud kaller Abraham og dermed israelsfolket til å være hans utvalgte folk. For som Herren sa til Abraham: "Og i deg skal alle jordens slekter velsignes" (1 Mos 123).

Spørsmålet blir da: Hvordan kan Gud åpenbare seg og avsløre hvem han er, hans kjærlighet og sin vilje overfor menneskene? Hvordan har Gud åpenbart sin nåde og hellighet overfor sin skapning?

Guds åpenbaring overfor partriarken Jakob kan lære oss noe om hvordan Gud åpenbarte seg for ham og senere for hans etterkommere.

I 1 Mos 28,10-22 leser vi om en trett og sliten Jakob som flyktet bort fra sin bror, Esau, som sto ham etter livet.

Da mørket falt på, overnattet Jakob ute med en stein under sitt hode. Mens han lå og sov, drømte han om en stige som var reist opp fra jorda, og toppen nådde til himmelen. Jakob så Guds engler som steg opp og steg ned på den.

Gud åpenbarte seg på denne måten og viste Jakob om at himmel og jord var forbundet på en måte. Gud åpenbarte seg for Jakob som fedrenes Gud som ville gi Jakobs ætt landet hvor han nå lå. Likedan talte Herren om at Jakobs ætt skulle bli stor, men det aller største at i Jakob og hans ætt skulle alle jordens slekter velsignes.

Herren lovet også å holde alle løftene som han hadde gitt til Jakob. Dette viser oss hvor stor og nådig Herren er. Ved sine engler som er skapt av Gud til å tjene ham, åpenbarer Herren sin vilje og plan.

Himmelstigen i NT

Omlag 2000 år senere taler Jesus om denne himmelstigen. Løftet var gitt av Herren til Jakob og hans ætt at alle folk skulle bli velsignet i hans ætt.

I 2 Mos 3 tales det om hvordan Herrens engel åpenbarte seg for Moses ved den brennende tornebusken og avslørte sitt navn: "Jeg er den jeg er". Moses skulle si til Israels barn at "JEG ER har sendt meg til dere".

Mange år gikk hvor Herren åpenbarte seg ved dommere og profeter som brakte ordet fra Herren videre, både om hans nåde og hans hellighet (Se Heb 1,1-3!). Israel fikk lære at Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd, men han er også en kjærlig Gud som viser sin nåde mot dem som tar imot ham og hans løftesord.

I tidens fylde sendte så Gud sin enbårne Sønn til jord, født av jomfru Maria, for å frelse botferdige syndere. Apostelen Johannes kaller ham "Ordet" og sier: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh 1,14).

Jesus ble menneske, sann Gud og sant menneske. Disiplene så hans herlighet. Han var avglansen av sin himmelske Far, full av nåde og sannhet. Sønnen åpenbarte i sin person Guds nåde, nemlig at Gud elsker sin falne skapning og ville ha samfunn med dem via mellommannen, Jesus Kristus.

Samtidig åpenbarte Jesus også "sannheten" både om den fullkomne sannhet om Gud og sannheten om menneskene at de er syndere og tilhører Adams falne slekt.

Jesus, sann Gud og sant menneske, kom for å åpne en veg fra Gud til denne arme jord, en veg, en stige som var blitt stengt ved syndefallet.

Løftet til Jakob gikk i oppfyllelse da Jesus kom. Han var i sin person den stigen som Jakob så i sin drøm ved Betel i Kana´an. Jesus hadde nok i tankene det løftet som ble gitt til Jakob da han uttalte: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen" (Joh 1,51).

Så godt å vite at Jesus åpnet adgang mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord, ved sin forsoning og død på Golgata.

Disiplene ble vitner til Jesu ord og gjerninger da de vandret sammen med ham. De så nok ikke englene, men englene var i virksomhet ved Jesu gjerninger.

I samfunnet med Jesus erkjente de at Jesus var denne himmelstigen. Ingen vil finne nåde hos Gud utenfor Jesus, for han er den eneste himmelstigen som forbinder himmelen med jorda. Derfor sier Jesus: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14,6).

Men Jesus gjorde ikke noe av seg selv, men bare det han så Faderen gjøre (Joh 5,19). Han ba til sin himmelske far før han utførte sine mektige og guddommelige gjerninger. Derfor kan vi si at himmelen var åpen over Jesus, og englene bar bud til Faderen og fra Faderen til Jesus.

Guds rike var kommet til jord, men bare noen få erkjente det og lot seg overbevise.

Men til dem sier Guds ord: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh 1,12).

Alt det Jesus er og har, blir gitt til botferdige syndere som tar imot Jesus. De blir rettferdiggjort og født på ny, for å tjene Herren med sitt liv og sine gjerninger. Apostelen sier: "For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde" (Joh 1,16). Ja, Guds nåde er stor mot botferdige syndere.

Guds nåde

Ikke noe menneske kan fatte den store nåde Gud har vist oss mennesker. Men ved Sønnen, Jesus Kristus, har han åpenbart sin guddommelige vilje og plan, for å frelse menneskene. Hans frelsesverk kulminerte på Golgata kors hvor han døde en stedfortredende død, ble gravlagt, men stod opp fra de døde den tredje dagen. Nå sitter han ved Guds høyre hånd og går i forbønn for sine.

Derfor taler Bibelen mye om Guds nåde. I 1 Pet 5,10 karakteriseres Gud som "all nådes Gud", for all Guds nåde kommer fra ham, og hans trone kalles "nådens trone".

Guds ord oppfordrer de troende "med frimodighet å tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid" (Heb 4,16).

Bibelen taler også om Den Hellige Ånd som "nådens Ånd", for den bringer nåde med seg (Heb 10,29).

Om Jesus sies det at han var "full av nåde og sannhet" ( Joh 1,14). Og i Joh 1,17 sies det at "nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus".

Følgelig kan vi si at Den trenige Gud er bærer av nåden og åpenbarer den for sine tilbedere.

Hvordan beskrives så nåden?

Guds nåde beskrives som overmåte rik (Rom 5,15. Se også 2 Kor 9,14!), mangfoldig (1 Pet 4,10), tilstrekkelig (2 Kor 12,9), herlig (Ef 1,6) og tilbys i evangeliet (Apg 20,24,32).

Guds nåde er en kilde til Herrens forbarmelse (Jes 60,10), til utvelgelsen (Rom 11,5), Guds kall (Gal 1,15), rettferdiggjørelsen (Rom 3,24; Tit 3,7), syndenes forlatelse (Ef 1,7), frelse (Apg 15,11; Ef 2,5.8). trøst og håp (2 Tess 2,16) og Kristi navn herliggjøres i de troende ved nåden (2 Tess 1,12).

Godt å vite at de troende er under nåden (Rom 6,14; 2 Kor 8,1; 2 Kor 9,14), omgis med nåde (Sal 5,13), er arvinger til livets nåde (1 Pet 3,7), får nåde av Kristus (Joh 1,16), blir sterke og styrket ved nåden (2 Tim 2,1; Heb 13,9) og de troende skal vokse i nåden (2 Pet 3,18).

Guds barn skal også be om Guds nåde. I Heb 4,16 leser vi: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid".

Vi skal også be for andre om at nåden skal være med dem som elsker Jesus Kristus (se 2 Kor 13,13; Ef 6,24!). Men Bibelen advarer også og sier: "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. ..." (Heb 12,15).

La oss derfor avsluningsvis slå fast at alle kristne lever under Guds nådehimmel. Jesu har åpnet en veg, en stige til himmelen, for alle mennesker. Men det ser ut for at det er forholdsvis få som erkjenner det og tar imot frelsen.

Men fremdeles går innbydelsen ut om å forlike seg med Gud og ta imot Jesus Kristus, for Gud elsker verden og vil at alle mennesker skal erkjenne sannheten og ta imot evangeliet.

Ennå lyder Herrens kall til frelse: Si derfor ja til kallet så du også får leve under Guds nådehimmel!

Olav Hermod Kydland