Langfredag er en helt spesiell dag i historien, for da skjedde det noe som har den aller største betydning for hele menneskeheten. Jesus Kristus, Guds Sønn, ble den dagen ført til retterstedet og ble korsfestet som en forbryter. Han som alt er skapt til og ved og som holder alt oppe, ble grepet, pint, dømt til døden og korsfestet på Golgata.
Å bli korsfestet var en fryktelig måte å dø på. Det var bare de verste forbryterne og landsforræderne som ble korsfestet. En filosof har betegnet denne måten å dø på som ”å dø lem for lem”. En annen kaller det den verste og mest forsmedelig måte å dø på. Guds ord sier i Gal 3,13: ”Forbannet er hver den som henger på et tre.”
Jesus led og døde på Golgata kors. Han led legemlig og åndelig. På Golgata bar Jesus all verdens synd og sonet den. All verdens skyld og gjeld ble betalt av offerlammet. Han smakte Guds vrede og dom for at du og jeg skal slippe å møte vredens Gud på dommens dag. Fortapelsen består nemlig å være under Guds vrede og dom i all evighet.
Langfredag er også en gledens dag fordi synden er sonet og gjelden betalt. Alt er ferdig fra Guds side. Derfor kan de frelste synge sangen av Trygve Bjerkrheim (Nr 288 i Sangboken):
Jesus sa noen få ord mens han hang på korset. Vi vil stanse ved disse ord i denne artikkel.
1. ”Men Jesus sa: Fader, forlat dem! For de vet ikke hva de gjør.” (Luk 23,34)
Det er karakteristisk at det første Jesus gjør eller sier etter at han var blitt naglet til korset, er at han ber for sine fiender og bødler. Det er underlig at han ber for dem som påførte ham slike umenneskelige lidelser.
Han ba ikke bare for dem som naglet han til korset, men for yppersteprestene, de skriftlærde og rådsherrene også. De visste nemlig ikke hva de gjorde. De gjorde det i uvitenhet, sier Peter i Apg 3,17. Likedan alle dem som ropte korsfest, korsfest. De visste heller ikke hva de gjorde. Peter sier til israelsfolket om Jesus: ”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender.” (Apg 2,23).
Men hadde de vist hvem de korsfestet hadde de aldri gjort det. Apostelen Paulus sier: ”Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet. Denne visdom kjente ingen av denne verdens herrer. For hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre” (1 Kor 2,7-8).
Det tragiske var at de ikke visste hva de gjorde. De trodde at de gjorde noe godt da de fikk Jesus bort, for han hadde spottet Gud ved å si at han var Messias, mente de. Følgelig var han en som forførte folket.
Samtidig lot Herren dette skje, for det skjedde ”etter Guds fastsatte råd og forutviten” (Apg 2,23).
For en uendelig rik kjærlighet Jesus viser ved sin bønn. Han var kommet til jord for å frelse syndere, men de forsto det ikke. Han visste hvilke dom de ville få dersom de ikke innså sine synder og kom til sannhets erkjennelse. Derfor ba han at Faderen måtte forlate dem deres synder.
Den første martyr i kirkens historie, Stefanus, hadde også fått Jesu Kristi sinnelag. Mens han ba, steinet de ham. Han falt på kne og ropte med høy røst: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn” (Apg 7,60).
Dette har også noe å lære oss. Guds ord formaner oss til å ha dette sinnelag og sier: ”La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus” (Fil 2,5).
2. ”Kvinne, se det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor!” (Joh 19,26 27).
Ved korset sto Jesu mor, Maria og hans disippel, Johannes. Fortvilelsen og nøden var nok stor hos Maria der hun sto og så sin sønn, bli korsfestet. Mens Jesus led og stred, sto Maria der maktesløs og så på. Hvordan skulle det gå henne nå, tenkte hun gjerne. Hvordan skulle hun klare seg alene? Men midt i all smerten og ubehaget hadde ikke Jesus glemt sin mor. Han var opptatt av at det måtte gå henne godt den stunda hun hadde igjen på jorda. Hans omsorg er rørende og ekte selv om at han nok ville at hun skulle forstå at det viktigste for henne var å erkjenne ham som verdens frelser. Det jordiske mor-sønn forholdet måtte ikke erstatte det evige frelser-synder forholdet.
Jesus gir henne en ny sønn. Han skal ta på seg sønneansvaret, det vil si ta seg av henne, hjelpe og styrke henne i hennes siste år. Og Johannes aksepterer dette og vil ta seg av henne som sin egen mor.
Maria kom til å forstå hvem Jesus virkelig var, men det medførte mye smerte og nød. På Golgata ble sverdet stukket gjennom Marias hjerte som Simon i Luk 2,35 hadde sagt på forhånd: ”… men også din egen sjel skal et sverd gjennombore…”
3. ”Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!” (Luk 23,43).
Jesus ble korsfestet mellom to ugjerningsmenn (røvere). De hadde gjort kriminelle ting og fortjente sin straff. Begge to spottet Jesus i begynnelsen. Den ene spottet Jesus og sa at dersom han var Messias, så kunne han frelse både seg selv og de andre to. Denne ugjerningsmannen var døden nær, men forsto ikke sin sanne stilling. Hans hjerte og sinn var formørket ”av denne verdens gud” slik at det var bare hån og spott som kom fra hans lepper. Så nær var han verdens Frelser, men samtidig så langt borte. Med sitt harde og ubotferdige hjerte gikk han uten Gud og uten håp inn i evigheten.
Den andre ugjerningsmannen spottet også, men erkjente etter hvert hvem Jesus var. Han erkjente og bekjente også sine synder. - Men Jesus hadde ikke gjort noe galt, sa han. Derfor kom det fra hans botferdige hjerte: ”Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike” (Luk 23,42). Denne bønnen lød fra en som erkjente sin sanne stilling, og som ikke så noen annen utvei enn å vende seg til Jesus i sin fortvilelse og nød. Jesus var ikke sen om å svare han: ”Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!” (Luk 23,43). Det var et herlig budskap å få i dødens stund!
Disse to ugjerningsmenn eller røvere er bilde på to flokker. På den ene side de som forkaster Jesus, eller bryr seg ikke om han og spotter han, på den andre side de som tar imot han som sin Frelser. Ugjerningsmannen, som spottet Jesus, er et bilde på alle dem som forkaster Jesus eller ikke bryr seg om han og hans frelsesbudskap. Noen av dem er gjerne religiøse og opptatt av åndelige ting, men felles for dem er at de ikke søker frelse hos Jesus Kristus. Selv om Jesus også døde for dem, får de ikke del i frelsen. ”For de finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12). Følgelig går de fortapt uten noe som helst håp om frelse og evig liv.
Den andre ugjerningsmannen eller røver som kom til sannhets erkjennelse, er et bilde på botferdige syndere som tar imot Jesus og får evig liv. De vet at de fortjener døden på grunn av sine synder og overtredelser, men ved troen på Jesus Kristus, har de gått over fra døden til livet. De har fått syndenes forlatelse og lever nå under Guds nåde. ”Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet,” sier Luther.
Derfor kan vi synge med William Spencer Walton:
4. ”Eli, Eli. Lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Mat 27,46)
Ingen kan sette seg inn i den legemlige lidelse Jesus gikk igjennom på korset. Likevel var den åndelige lidelse verst. I sin smerte og dødsangst ble han forlatt av sin egen far. Han hang der alene mellom himmel og jord og sonte verdens synder og betalte all menneskenes skyld. Med et ord fra Salme 22 ropte han ut sin fortvilelse, nød og gjennomtrengende smerte. Gud, hans eneste hjelper, trøster, velgjører og far hadde forlatt ham.
Tenk å være forlatt av sin egen far, overlatt til seg selv uten muligheter for å få noen hjelp og trøst. Men det var for min og din skyld han opplevde dette, for at ikke vi skulle bli forlatt av Gud. Jesus smakte den åndelige død, det vil si å være forlatt av Gud, ikke å ha samfunn med Gud. Ensom hang Jesus på korset i gudsforlatthetens mørke, under Guds vrede og dom. Han ble gjort til synd for oss, sier Guds ord og smakte den evige død. Han smakte nemlig Guds vrede på grunn av synden. På Golgata hadde Jesus en stengt himmel, men et åpent helvete. Apostelen skriver i 1 Pet 3,18: ”For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.”
Jesus smakte den åndelige død, for at enhver som tar imot ham, ikke skal smake den åndelige død og bli forlatt av Gud. Han smakte også den evige død, for at de som tar sin tilflukt til Sønnen, ikke skal lide den evige død. Det vil si skilt fra Gud under hans vrede og dom, uten noen gang å ha håp om å bli frelst. – Det er en forferdelig tilstand uten håp.
Benjamin Georg Sporon skriver (Nr 671 i sangboken):
5. ”… da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!” (Joh 19,28)
Det femte er det korteste av alle ord på korset, bare to ord – Jeg tørster. Jesus var virkelig tørst. Blodtapet hadde påført ham denne tørst. Hans legemlige smerter når sitt klimaks, og han roper ut at han tørster. Å dø av mangel på vann innebærer store smerter, ja, det er en av de mest grufulle måter å dø på. For å få fram seiersbudskapet trengte Jesus å få lesket sin tunge. De holdt da opp til ham en svamp fylt av eddik, på en isop-stilk. (v. 29). På korset kunne han bare få lindring ved en besk drikk. Dermed gikk Salmistens ord i oppfyllelse (Salme 69,22): ”De ga meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke”.
Jesus tørstet på korset for at ikke du som tror på ham, skal tørste i all evighet. ”Om noen tørster, han kan komme til meg å drikke” ropte Jesus ut på den siste store dag i høytiden (Joh 7,37). Godt å vite at dette ordet gjelder i dag også for enhver botferdig synder. Derfor er det svært viktig at en går til Jesus mens det heter i dag. For snart kan det være for sent slik vi leser i fortellingen om den rike mann og Lasarus, hvor den rike mannen i dødsriket ber Abraham om Lasarus ”kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden” (Luk 16,24). Men det var ikke nådetid lenger. Det var for sent.
Thomas Kingo sier:
6. ”Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt”. (Joh 19,30)
Hvilket herlig budskap å høre for en botferdig synder fra Jesus selv om at alt er fullbrakt.
Frelsesverket var fullført. Synden var sonet, og gjelden betalt. Jesus hadde gitt seg selv, sitt eget liv hen som et offer som tekket Gud. Den rene, rettferdige og hellige gav alt for en syndbetynget menneskehet som var hjelpeløs fortapt, ute av stand til å frelse seg selv. Nå skal seiersropet fra korset minne alle om at alt er ferdig. Frelsesverket er fullendt. Synden og døden er overvunnet. Skyldbrevet er utslettet, og Jesus har avvæpnet maktene og myndighetene og vist seg som seierherre over dem på korset (se Kol 2,14-15). Dette budskap skal lyde over hele verden at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv slik at han ikke tilregner dem deres overtredelser. Derfor skal ordet lyde: ”La dere forlike med Gud!” (2 Kor 5,20). Det vil si at hvert enkelt menneske må ta imot Jesus som sin frelser.
Den frelse som var umulig å oppnå ved lovens vei, er nå åpenbart ved nåden i Jesus Kristus:
”For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, …” (Rom 8,3).
Derfor synger vi:
(Nr 672 vers 2 og 3 i Sangboken).
7. ”Og Jesus ropte med høy røst og sa: Fader, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23,46).
Jesus hadde nettopp ropt ut at det var fullbrakt. Frelsen var vunnet for alle mennesker. Alt var ferdig fra Guds side. Jesus hadde fullendt frelsesverket. Nå kunne han igjen tale til sin far som han for en stund siden hadde vært forlatt av. Men nå er alt fullført og hans siste ord på korset lyder slik: ”Fader, i dine hender overgir jeg min ånd!”. Han døde med et sitat fra Det gamle testamentet, fra Salme 31,6. Dermed ble profetien oppfylt i tidens fylde. Det var enda en bekreftelse på Skriftens troverdighet fra Jesu munn.
Jesus overga sin ånd til sin Fader og åndet ut i visshet om at frelsesgjerningen var fullført for tid og evighet. Timen for herliggjørelsen var kommet (se Joh 17,1). Jesus visste at han kom i Faderens hender bak forhenget, og han frydet seg ved det.
Straks etter at Jesus døde, revnet forhenget i templet i to ovenfra og ned, forteller Matteus (27,51). Gud Fader viser på den måten at veien inn i det aller helligste, som er et bilde på himmelen, er åpnet. Jesus har åpnet veien til himmelen for enhver botferdig synder.
I Hebreerbrevet 10,19-20 leser vi: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen til den har han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.” – Gud være takk at veien til himmelen nå er åpnet ved Jesu frelsesverk. Nå er det adgang for enhver som tar imot frelsen i Jesus Kristus. Jesus sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” (Joh 11,25).
Edin Holme skriver så fint om korset:
Til slutt: Jesu siste ord på korset har også noe å lære oss om vår siste time på jord. Han ropte ut: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Deretter utåndet Jesus). Av disse ord kan vi også lære at det gjelder for oss å påkalle Herren og legge oss i hans hender og overgi vår ånd til ham. Bare i vår himmelske fars hender er vi trygge i døden, men i hans hender er vi virkelig trygge og salige i all evighet. Amen!
Kommentarer
Legg inn en kommentar