De gode tidene er over. Nye makroøkonomiske realiteter viser at dagene med tankeløs etterspørselsstimulering, garanterte redningsaksjoner og aktivistisk klimapolitikk nå må legges bak oss.
Inflasjonens avkastning markerer et vippepunkt. Etterspørselen har truffet tilbudets murvegg.
Våre økonomier produserer nå alt de kan. Dessuten er denne inflasjonen helt klart forankret i for ekspansiv finanspolitikk.
Mens tilbudsjokk kan øke prisen på én ting i forhold til andre, øker de ikke alle priser og lønn sammen, skriver John H. Cochrane , seniorstipendiat ved Hoover Institution.
Mye ønsketenkning må forlates, og starter med ideen om at regjeringer kan låne eller skrive ut så mye penger de trenger for å spraye på alle problemer.
Statens utgifter må nå komme fra nåværende skatteinntekter eller fra troverdige fremtidige skatteinntekter, for å støtte ikke-inflasjonær låneopptak.
Stimulusbruk for sin egen skyld er over. Regjeringer må begynne å bruke fornuftig. Å bruke for å «skape arbeidsplasser» er tull når det er omfattende mangel på arbeidskraft.
Dessverre reagerer mange regjeringer på inflasjon ved å låne eller skrive ut enda mer penger for å subsidiere energi, bolig, barnepass og andre kostnader, eller for å dele ut mer penger for å dempe slaget fra inflasjon – for eksempel ved å ettergi studielån.
Denne politikken vil føre til enda mer inflasjon. Les hele artikkelen på Project Syndicate.
Kommentarer
Legg inn en kommentar