Undervurdert risiko for naturforurensning

Av Spikeren. 

Foto: Tore Meek / NTB. 

Den 9 juni 2022 hadde Arnt Jensvoll en artikkel på document.no med tittelen "Florø: Det regnet hydraulikkolje ved drikkevannskilden". 

Her fikk vi vite hvordan Kjell Hillersøy og samboeren Monika Støyva, som var på sykkeltur ut mot Florøs drikkevannskilde Sagavatnet, ble var den stramme lukten av hydraulikkolje. 

– Dette er en lukt jeg kjenner, sier Hillersøy til Firdaposten.

En av vindmøllene i landskapet roterte ikke. Fra den rant det hydraulikkolje ned langs tårnet:

– Det var lagt noen matter inntil stammen på vindmøllen for å fange opp oljen, men oljesølet hadde spredt seg over et anslagsvis hundre kvadratmeter stort område.

Da de nærmet seg vindmøllen, dryppet det olje i hodet på dem.

– Vi kunne med jevne mellomrom høre olje klaske i bakken, forteller Hillersøy.

Noen dager senere får jeg en link av broren min med tittelen: "Undervurdert risiko for naturforurensning". 

Dette er en artikkel fra Energi & Natur som tar opp direkte forurensning av typen oljeutslipp, mikroplast, miljøgifter (osv.) under både bygging, drift og avhending av vindturbiner. Artikkelen er ganske lang, så jeg tar bare med den innledende oppsummeringen. Likevel anbefaler jeg at dere får med dere hele artikkelen, for her er det sannelig mye å sette fingeren på.

Oppsummering

Det er ca 2000 liter olje, glykol (og liknende) i hver turbin, og det er risiko for forurensning av natur ved utslipp. Dette er i liten grad vurdert, sett bort fra områder som berører drikkevann.

Kraftselskapene har plikt til risikovurdering og tiltak for å hindre forurensning fra slike utslipp, men dette er i liten grad gjort. Etter vår mening kan dette være brudd på både forurensningsloven og internkontrollforskrifta.

På spissen har dagens turbinvinger en fart (såkalt «tip speed») på omkring 300 km/t eller mer, og internasjonalt blir slitasje av fremre kant på turbinvingene («leading edge») sett på som et av de grunnleggende problemene som bransjen har å arbeide med («et av de mest kritiske problemene»). I Norge blir problemet med slitasje bagatellisert av både NVE og kraftselskap.

Forskere finner mikroplastpartikler i et ufattelig stort antall på klodens mest avsidesliggende steder, som for eksempel nordlige øyer på Svalbard, brakt dit av vinden. Det har blitt stilt spørsmål ved om en del av dette kan komme fra slitasje på vindturbiner. Det er også mest slitasje under tøffe værforhold som også vil kunne blåse partiklene langt avsted.

Konklusjonen må være at utslipp av mikroplastpartikler i naturen som stammer fra slitasje av turbinvinger er et vesentlig større problem enn det som offisielt blir hevdet i Norge. Samtidig er det vanskelig å anslå mengder, fordi dette hittil ikke har blitt tatt på tilstrekkelig alvor.

Plastpartikler kan inneholde ulike miljøgifter, og her har det vært mest snakk om det giftige og svært skadelige stoffet bisfenol A (BPA). Dette er et hormonhermende materiale som er til stede i epoksy (kunstharpiks) som ureagert stoff etter herdingen når turbinbladene blir produsert. Utslipp av BPA under drift er sterkt avhengig av omfanget av slitasje på turbinvingene, og spesielt om slitasjen er så stor at den ikke bare berører coatingen/overflatemalingen, men også det underliggende epoxy-materialet. Det foreligger ingen norske vurderinger av innholdet i slitasjepartikler, eller vurdering av om epoxy-partikler er kjemisk ustabile og kan frigjøre bisfenol i surt, vandig miljø.

Et av de store forurensningsproblemene med vindkraft er de enorme mengdene med turbinvinger som ikke kan resirkuleres når de må byttes ut. De neste 25-30 årene blir 60.000 tonn turbinvinger modne for skraphaugen i Norge ifølge NVE. Foreløpig er det oppkverning/oppdeling, og lagring i deponi for farlig avfall som blir benyttet. Oppkverningen/oppdelingen kan føre til vesentlige utslipp av både BPA og komposittstøv.