Foto Jonathan Borba.
Tipset av Kirkehøyden.
I nyreviderte pensumbøker for grunnskolen blir barn fortalt at de kan kalle seg «han, hun, hen eller noe annet». Budskapet er at det er helt opp til barna å vise hvilken kjønnsidentitet de har – for det er jo ikke sikkert de føler seg som det kjønnet legene bestemte at de hadde.
Etter at nye læreplaner kom i bruk som resultat av Fagfornyelsen 2020, er begrepet «kjønnsidentitet» for første gang å finne i norske lærebøker. Begrepet brukes i bøker for 3. trinn på barneskolen, og ut hele grunnskoleløpet.
Pensum for åtte-åringer
Ett eksempel er naturfagsboken Solaris 3-4, utgitt av forlaget Aschehoug Undervisning i mars 2021. Den er for 3. og 4. trinn, og vil dermed altså leses av barn som er åtte og ni år gamle. De får lære følgende:
«Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er, og hvordan du ser deg selv. Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente, eller ikke vite helt. Du kan ønske å bli kalt han, hun eller hen, eller hva du vil.»
Barna får også lære at det er legene som bestemmer hvilket kjønn nyfødte har:
«Babyer kan ikke fortelle om de føler seg som gutt eller jente. Legene bestemmer hvilket kjønn babyen har ved å se om de har jentetiss eller guttetiss», heter det, før boken forteller at barna selv kan «vise hvilken kjønnsidentitet» de har, med «klær, hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør». «Det kan vise om du føler deg som en gutt, en jente, begge deler eller ingen av delene», får barna forklart.
Tverrfaglig tema
Den nye kjønnsideologien dukker opp i undervisningsmateriell for flere fag. I boken Arena 5, Aschehoug Undervisning sin lærebok i samfunnsfag for 5. trinn, får barna på ti år lære at «alle i Norge har rett til å endre sitt juridiske kjønn, dersom de søker om det». Barna introduseres for begrepene transperson, cis-kjønnet og ikke-binær. Og de får møte en person som definerer seg selv som hver av disse kategoriene.
Barna får blant annet lese om historien til August, som presenterer seg som «ikke-binær».
«Da jeg ble født, gjetta legene på sykehuset at jeg var en jente. Det trodde de andre voksne på, men da jeg gikk på videregående skole, måtte jeg fortelle dem at legene tok feil», forteller August i boken.
«Etter en stund skjønte jeg at det var helt normalt å ikke føle seg som jente eller gutt», sier August, som også synes det er viktig å fortelle at «man aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har», at «det finnes flere kjønn enn to» og at man kan være «noe annet enn gutt eller jente, eller en blanding».
Slik fremstilles kristne
I boken Arena 6, samfunnsfagboken i samme serie for 6. trinn på barneskolen, fortelles en historie om en gutt kalt Emil. Det males ut et bilde av at Emil er forelsket i en gutt, og at han ikke kan fortelle det til familien sin som er kristen.
«Foreldrene hans ville blitt rasende og skammet seg så mye at de kanskje ville dødd», står det i boken.
«Hvis de hadde fått vite noe, og Emil ikke hadde dødd av skam, ville mamma skreket og pappa hadde låst ham inn på rommet uten mat», fortelles det. Det samme skal nemlig ha skjedd en gang Emil hadde vært sammen med vennen Anders, som han er forelsket i. Forklaringen som oppgis, er at Anders ikke er «ordentlig kristen», og at Emil «har ikke lov til å være sammen med barn som bare går i den vanlige kirka og ikke tror ordentlig på Gud».
Kjønnsidentitet i læreplanen
At kjønnsidentitet tas opp i lærebøkene, er i tråd med nye kompetansemål som ble fastsatt i læreplanen for grunnskolen i 2020.
Allerede på 3. og 4. trinn er det et kompetansemål i det nye tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring» at barna skal «samtale om likheter og ulikheter mellom kjønnene, om kjønnsidentitet og om menneskets reproduksjon».
I løpet av 5. til 7. trinn skal barna «reflektere over variasjoner i identiteter, seksuell orientering og kjønnsuttrykk».
Les hele saken på Norge IDAG.
Kommentarer
Legg inn en kommentar