I lys av den tragiske terroren som skjedde i Oslo i går kom jeg til å tenke på det som står i Ords 16,18: "Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall."
Det spørs om vi ikke har dradd strikken for langt etterhvert. Ikke bare når det gjelder Pride, men på en rekke andre områder i tillegg: Det være seg import av muslimer, omfavnelse av islam, utfasing av kristendom, seksuell frigjøring, spørsmål om kjønnsidentitet, egoisme, pengejag, løgnaktighet, hat, svik, osv, osv... Listen kan gjøres veldig lang.
Jeg lurer på om det kanskje er på tide at vi jekker oss ned noen hakk, istedenfor å sprade rundt i gatene og være stolte av våre synder? Det sies at et menneske aldri er større enn når det går ned på kne i sorg og fortvilelse over sin egen uforbederlige, falne tilstand. For det er det vi er, så lenge som vi bor i dette syndelegemet. Derfor skal ingen av oss gå rundt og tro seg selv bedre enn noen andre. For vi står alle skyldig, hver på vårt vis. "Alle har syndet og står uten ære for Gud." (Rom 3,23)
Til de som i dag sitter i sorg og fortvilelse, og i tillegg kanskje sliter med diverse legninger, vil jeg sitere det som står i Salme 34,19: "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd."
Herren har ikke glemt deg! Han er deg veldig nær, uansett hva du måtte slite med, og i Jes 1,18 står det slik: "Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull."
Ja, kom, for alt er fullbrakt!
Kommentarer
Legg inn en kommentar