Tidligere ville jeg absolutt svart «sosialismen» for den trenger et bedre navn å kunne markedsføre seg under, etter å ha feilet overalt ellers. Det finnes ikke et eneste vellykket sosialistisk land under solen, det sist opplevde eksempelet Venezuela er nå et liberalistisk narko helvete blitt, med eller uten Pride flagg. Men så tenkte jeg på verdens stigende korporative makt med de super rike som samles hvert år hos Klaus Schwab i Davos og som arbeider egoistisk for en flat verden i samarbeide med FN. Som drømmer om en verdens regjering, under de korruptes ledelse. De lover oss andre alle fattige, men lykkelige - til å bli tatt vare på, sorgløst? Høres ikke dette nesten kommunistisk kjent ut? Men hold an, en såkalt verdensregjering i en «sprikende» verden må nødvendigvis bli autoritær, dvs med et strengt politivelde for brutalt å kunne opprettholde ro og orden? Altså en verden hvor vi alle er skyldige inntil det motsatte er bevist?
Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg her i verden - som dessverre regjeres mer og mer av makt og penger, samt av imperialister ikke til å stole på. For en grunn, fordi helt siden tidenes morgen har etniske gruppe dannelser blitt til land, i stand til og naturlig villig til å forsvare seg, djervt og patriotisk. Mens imperier har feilet gang på gang nettopp grunnet størrelse og overmot. «Small is beautiful» var tittelen på en bok som ble utlevert på Harvard. Og visdommen deri ligger meg på minnet, som taler imot en verdens regjering, også imot en nasjons eliminering via EU og/eller gjennom andre internasjonale konstellasjoner. Jeg er alt for internasjonal samhandel, men fortrinnsvis da som selvstendige suverene stater på basis av gjensidig respekt, og ikke med ulik sammenblanding. Min påstand er at Norge hadde stått seg langt sterkere med våre energi ressurser og havfiske enn underlagt et svakt EU, mest til et nytt «lebensraum» for Tyskland blitt. Derav fulgte Brexit.
Aldeles ikke fordi jeg hater tyskere, men fordi deres økonomiske makt igjen har gjort dem overmodige, akkurat som i Norge, styrt av politikere som liker å fremstå store og sterke, en slags evig forbannelse. Som ytrer slikt tøys som at det er typisk norsk å være best.. Politiske ledere streber gjerne alltid etter «mer» makt gjennom internasjonale konstellasjoner, og misliker å måtte nøye seg med «bare» det lokale folket som de dog er valgt av - og for. Tyskernes dominans sto Angel Merkel tydelig selv for, knapt en lykke for landet eller det hele EU. Vi husker muslimsk stor-innvandring gjennom åpne grenser og hennes heller overmodige «Wir schaffen das». Og senest ved at atom- og kull-kraftverkene nedstengt før gassledningen under Østersjøen en gang var ferdig stillet. Trump advarte henne i tydelige vendinger, men nei, hun var blitt for stor i seg selv til å høre på sin viktigste allierte. Ei heller forsto hun at Paris-avtalen ville bli til Kinas store fordel og det dramatisk motsatte for Tysklands storindustri.
Så mer om globalismen, et tvilsomt sverd som knapt fremmes av vanlige folk, kun av Vestens politikere som fremmer seg selv, en ren farsott blitt. Det gjør de gjerne gjennom bruk av svinedyre «parade-øvelser» og unødvendig utenriks «deltagelse», det nær alene med innenriks politiske og seg «personlig fremmene» hensikter i mente. Erna Solberg var ekstrem i så måte. Og riksmediene fråtser i og svømmer over med slikt. UD er i realiteten et politisk og vanvittig dyrt «bløff redskap» til folkets bekostning. Og Norge synes verst i vår del av verden, rett og slett fordi landet «bader» i olje-penger med uvettige politikere uten magamål, uten å nevne navn. Men det vi kan se er hvordan globalismen gjennom EU gjør Norge underdanig de godt betalte Brussel byråkrater, og hvordan vi fjernstyres og mister kontroll over økonomi og egen fremtid. Strømkrisen sist vinter hadde ingenting med Ukraina å gjøre, men var en ugunstig EU energi utjevning påprakket oss av våre egne uforstandige globalist politikere.
Eksemplene er mange, globalismen er snikende og gjennom FN søkes vi ytterligere utvannet som et eget folkeferd - og fratatt vårt suverene styre og fedreland. Vi folket mister opplagt mye mye mer enn vi oppnår derved. Og da snakker jeg om langt mer enn norsk sjel og patriotisme. For nasjonal samhandel med verden, og vår utnyttelse av våre relativt få komparative fordeler er aldeles ikke tapt gjennom norsk selvstendighet, tvert imot. Norge er medlemmer av WTO og vi trenger ikke EU som feilaktig har innsolgt oss som en slags nødvendig handelsavtale.. Det viser seg at EU er noe helt annet og mye farligere: gradvis spises vi opp og spikres ned som en Oliver Gulliver til bakken gjennom tusenvis av direktiver, tildels helt meningsløse og upraktiske sådanne. Allerede innehar Norge verdensrekorden i byråkrati i forhold folkemengden. Men allikevel greier vi ikke å implementere ferdig tyggede EU direktiver. Dette er bare for flaut. Det gjør oss regelrett til «molbo husmenn» i eget stolte land, og det takket være vår tapte råderett samt suverenitet. Har vi nå helt mistet oppdriften?
Alt som skinner så forlokkende utenfor Norge må ingenlunde blende oss, tvert imot. Vi vet at de fleste, fremmede politikere og andre land, tenker på seg selv. Hva med at også vi gjøre det samme og tar høyde for oss selv og våre interesser og nasjonale overlevelse? Brutalt sagt, vi spiser eller blir spist som i jungelen. Og verden er en jungel av kryssende interesser som dresses opp som påfugl for å imponere og lure oss med sin fjærdrakt.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar