I magen til en gravid kvinne lå to babyer og snakket sammen. En av dem er troende og den andre er ateist.
Ateisten: Tror du på et liv etter fødselen?
Den troende: Selvfølgelig gjør jeg det. Alle vet at det er liv etter fødselen. Vi er her for å vokse oss sterke og forberede oss på det som venter oss etter dette.
Ateisten: Tull! Det kan ikke være liv etter fødselen! Kan du forestille deg hvordan et slikt liv ville vært?
Den troende : Jeg kjenner ikke alle detaljene, men jeg tror det er mer lys, og kanskje vil vi kunne gå og forsyne oss selv der.
Ateisten: Latterlig! Det er umulig for oss å gå og mate oss selv! Vi har navlestrengen som mater oss. Jeg vil bare påpeke dette for deg: Livet etter fødselen kan ikke eksistere fordi livet vårt, livskorden vår, allerede er for kort.
Den troende: Jeg er sikker på at det er mulig. Det blir bare litt annerledes. Jeg kan se for meg det.
Ateisten: Men det er ingen som noen gang har kommet tilbake fra det! Livet slutter rett og slett med fødselen. Og ærlig talt, livet er bare en stor lidelse i mørke.
Den troende: Nei, nei! Jeg vet ikke akkurat hvordan livet etter fødselen blir, men uansett så skal vi møte moren vår og hun vil ta seg av oss!
Ateisten: Mor? Tror du vi har en mor? Så hvor er hun da?
Den troende: Hun er overalt rundt oss, og vi er i henne! Det er på grunn av henne vi beveger oss og lever! Uten henne ville vi ikke eksistert.
Ateisten: For noe tull! Jeg har ikke sett noen slik mor; derfor er det ingen.
Den troende: Jeg kan ikke være enig med deg. Noen ganger, når alt roer seg, kan vi faktisk høre henne synge og føle hvordan hun kjærtegner vår verden. Jeg tror sterkt at vårt virkelige liv vil begynne først etter fødselen.
Og hva med deg, kjære leser?
Kommentarer
Legg inn en kommentar