«Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, fordi de er dine.» Joh 17, 9
Det kapittel som dette ord er hentet fra, kalles Jesu yppersteprestelige bønn.
I den ber han for sine disipler. Først for sine apostler, og dernest for alle dem som ved deres ord kommer til å tro på ham.
«Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden,» sier Jesus til sin Far i himmelen. Dette ordet må ikke misforstås. Det betyr på ingen måte at Jesus ikke skulle be for verdslige mennesker og deres frelse. På korset bad han jo for sine fiender, og han er den samme i dag, og blir det til evig tid. Når du bærer dine uomvendte pårørende, venner eller andre som du ber om må bli frelst, frem for Jesus, blir de nok gjenstand også for hans forbønn.
Men i denne bønn, den yppersteprestelige bønn, ber han ene og alene for dem som tror på ham.
Han sier om oss som tror på ham, at vi tilhører Gud. Vi er Guds eiendom, fordi vi tilhører Jesus. Alt det Jesus har, er Faderens. Og alt det som Faderen har, tilhører Jesus. Vi kan ikke fatte dybden i disse ordene. De går langt utover det som er mulig for oss å tenke, enn si uttale. Men én ting skjønner vi. Det ligger en ufattelig rikdom i denne Jesu forbønn. Og all den stund Jesus stod frem og bad slik at disiplene hørte det og kunne referere det, skjønner vi at han vil vi skal regne med denne hans forbønn.
Etter at Guds sønn har tatt plass ved Faderens høyre hånd, fortsetter han å be for alle som tror på ham.
«Han kan fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Heb 7, 25.
Det samme sier Rom 8, 34: Kristus går i forbønn for oss.
Det er Guds mening at du skal regne med denne forbeder!
Kommentarer
Legg inn en kommentar