"Dette vil jeg ta meg til hjerte, derfor vil jeg håpe: Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennå ikke ende. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor." Klag 3, 21-23
Det er lett for en kristen å bli selvopptatt. En kristen kan jo aldri bli tilfreds med seg selv, men kommer alltid til kort, og kjenner alltid hvordan det gamle menneske med all dets ondskap ligger på lur, ferdig til å overmanne en.
Skal jeg aldri komme ut av dette? Kan jeg regne med Guds nåde og barmhjertighet slik som jeg er? Er det mulig at Gud kan bruke en som meg?
Alle disse spørsmålene er virket av Guds Hellige Ånd, for så vidt som de er resultat av at Guds Ånd alltid avslører sannheten om oss selv.
Så fristes en altså til å bli selvopptatt. Men det må vi unngå! For selvopptatthet er roten til alt ondt.
Det er noe ganske annet vi skal gjøre overfor all vår elendighet. Vi skal gjøre bruk av det Gud har gitt oss og si: "Dette vil jeg ta meg til hjerte, derfor vil jeg håpe."
Guds miskunnhet er vår redning. Den er vårt håp.
Miskunn er et underlig ord i Skriften. Det betyr at Gud ikke handler med oss etter det som vi har fortjent, men tvert om nettopp gir oss det vi ikke har fortjent.
Gud handler med oss ut fra et hjertelag som elsker oss, slik at han tar bort dommen og straffen ved selv å bli menneske og sone våre synder med sitt blod. Denne miskunnhet skal vi regne med og stole på!
Vi skal si til oss selv: "Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss, for hans barmhjertighet har ennå ikke ende!"
Den varer ikke bare livet ut, men også gjennom alle evigheter!
"Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." [Rom 9, 33]
Kommentarer
Legg inn en kommentar