Separat sett, kapitalkreftenes ønske kan til dels forståes, men overhodet ikke globalisme-ideologien som har sine egne og langt uheldigere sider. Noen superrike globalister tror tilsynelatende at de kan løse alle problemer med penger og våpen; aldeles ikke, det ser vi nå med Ukraina krisen. Så klart, kapitalkreftene trives i en «flat» og åpen verden, som lettest tillater dem hva jeg kaller «herskerrollen». Men viktigere, globalismen er ingen god, ei heller noen akseptabel «parasoll» hverken for nasjonalstater eller for deres såkalte demokratier å kunne blomstre under. Spesielt farlig er sosialistisk, overordnet utenrikspolitikk hvor mye korrupsjon er satt i system som ikke betjener den lille mann og kvinne. Og vi ser at rå kapitalisme lett gjør «folk flest» til moderne slaver blant noen få superrike oligarker og hovmodige i en løgnaktig og farlig verden. Men de sistnevnte bør huske på at «slaver» gjør opprør til slutt - når folket lite eller ingenting har å tape. Europa nærmer seg opprørstilstander.
Det rare er at det er venstresiden angivelig for de fattige som synes best om «globalisme» i den vestlige del av verden. Besynderlig egentlig, for hva har venstresiden å tjene på det - annet enn å kunne «delta» i den internasjonale korrupsjonen? Eller er det blitt lettest, gjennom globalisme, å kunne fremme seg selv og/eller å kunne velge å ha noe å skjule seg bak, så som EU og andre opplagte udemokratiske, overnasjonale og typiske bløffe-konstellasjoner-for-karriere-makt, med sosialistisk «løgn-godhet» som ryggdekning? Og nå med EU, hva skal Norge da med verdens største og dyreste byråkrati i forhold til landets størrelse? Dette tenkte jeg etter å ha lest Resett 26/10/22 med Tor Engan´s innlegg: «Når pøbler styrer andres penger, går det galt» noe som synliggjorde at Norge sløser bort 800 milliarder årlig; stats-kapitalisme det på sitt aller verste?
Europa skred først frem for alvor i løpet av de siste 2/300 år, et kontinent av uavhengige nasjonalstater, ja, det kristne Europa viste slik vei for nær en hele verden både i opplysningens og oppfinnsomhetens navn - med USA som sin viktigste «avlegger». Sistnevnte vokste seg stor og mektig, men ble etter andre verdenskrig stadig mer imperialistisk. Nå er det kommet så langt at «avleggeren» tukter og dirigerer sin egen mor. Det som skjer gjennom Ukrainia konflikten, er nemlig USA nå «dirigerende» på sitt aller verste. Og uheldigvis for den vestlige verden er dette intet mindre enn en katastrofe, utgått mest fra arroganse, dekadens og politisk overmot som knapt kan repareres. For penger og våpen er brukt i en korrupt, usalig kombinasjon med det sosialistiske Biden-regimet i spissen - som tydeligvis ødelegger nær alt i sin vei, også Europa.
Atom-krig truer og trusselen kommer fra Biden-regimet som tydeligvis ikke ønsker fred. Den som best har forklart utviklingen i forholdet mellom Russland og USA er den verdenskjente John Mearsheimer som kritiserer begge parter, men gir USA mest skylden for Ukraina-konfrontasjonen. Krigspropagandaen i Vesten utgått fra USA er nær øredøvende, mens Russland er langt mer pragmatisk avmålt. Tidligere synes Russlands eksistens mest faretruet, men senest er det USAs rolle som verden-kontrollerende-og-dominerende som synes truet. Og med Europa og Nato «ofret» av USA i kampens hete. For Nato er av USA brukt, ikke som en fredsbevarende styrke, men offensivt rettet mot Russland, og det på tvers av tidligere vestlige forsikringer. Kina følger med og har ikke noe imot at USA og Europa svekker eller ødelegger seg selv.
Vestlige politiske ledere og medier synes rene tøffelhelter blitt under USA, og hva jeg her skriver er derfor totalt norsk ukonformt. Men dessverre tror jeg meg nærmest sannheten. De som overlever et eventuelt atom-ragnarok vil bli sannhetsvitnene. For sannheten mht sabotasjen av rørledningene under Østersjøen kommer også offentlig frem. Og dersom USA er med-skyldig, er EU-landene torpedert av sin egen antatte venn og allierte, en fiendtlig handling, mens Europa går en grusom vinter i møte, nær på alle måter. Norge som energi-eksportør ligger best an i hele Europa. Men Norges befolkning vil neppe estimeres av Jonas Gahr Støre i statsministerstolen. Det har vi allerede opplevd, at han bare tenker på seg selv og med sånne som Anniken Huitfeldt plaprende fra utenriks-stolen; beklager, en vandrende ulykke.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar