Takk til Sofie Braut sitt klargjørende oppgjør med vranglærerne Terje Hegertun og Harald Hegstad i Dagen (30/11). Hun tar med rette avstand fra Harald Hegstads hjemmesnikrede og ubibelske syndsforståelse. Vi siterer fra hennes artikkel: «Hegstad er i det heile oppteken av å få fram at det er «påviselige skadevirkninger som avgjer kva som er synd. Men korleis passar Hegstads definisjon med Jesu ord om for eksempel ekteskapsbrot, som dreier seg om noko så tilsynelatande uskuldig som at ein mann ser med begjær på ei anna kvinne.» Sofie Braut sin kritikk treffer.
Men hva er egentlig synd? Det vanligste ordet for synd i Det nye testamentet, er hamartia. Grunnbetydningene av dette ordet er «å ta feil av målet», eller «å ta feil av veien». Å ta feil av veien betyr at det syndige mennesket går bort fra den frelsesveien som Gud har vist. I Apostelgjerningene kalles hele den kristne troen for Veien (9,2.). Det finnes flere andre ord for synd i tillegg til hamartia. Det sterkeste i NT er paraptoma som betyr overtredelse i betydningen av opprør mot Gud.
Synd er brudd på Guds lov og opprør mot hans vilje: Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd (1 Johannes brev 3,4).
Det meste alvorlige i Guds øyne er ikke alle konkrete enkeltsyndene våre i tanker, ord eller gjerninger, men den bibelske sannheten at vi er syndere. Vi har en ond og syndefull natur som gjør oss til opprørere mot Gud. Synden er en makt i det falne mennesket og den hersker over det med en naturlovs nødvendighet (Bibelsk oppslagsbok).
Synden drar med seg skyld overfor Gud. Synden skiller et menneske fra Gud og leder det inn under hans brennende vrede (Jesaja 59,2). Guds hellige og kjærlige vesen må reagere med total avvisning av synden: For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet (Romerbrevet 1,18).
Det er Guds hellige lov som avslører at vi er syndere og redningsløst fortapte i oss selv i møte med Guds hellighet: «Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden blir skyldige for Gud. Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelsen av synd.» (Romerbrevet 3,19-20).
Før syndefallet var mennesket syndfritt, og hadde fri vilje og evne til ikke å synde (1 Mosebok 1-2; Romerbrevet 5,12ff). Mennesket opplevde lykke og harmoni (1 Mosebok 1-2). Selve syndefallet ble utløst av at mennesket ble lurt av Satan til å være ulydig mot Guds Ord (1Mosebok 3,1-5). Fristelse bestod i det svært lokkende - å bli som Gud og kjenne godt og ondt (1 Mosebok 3,5). Etter fallet ble uskyldighetstilstanden ødelagt (1 Mos 3,7). Mennesket fikk ond samvittighet (1 Mos 3,8), og døden i sine tre former kom inn i menneskeslekten:
- Åndelig død – atskilt fra Gud på grunn av synden.
- Den legemlige død
- Den evige død- fortapelsen
Mennesket har ikke lenger noen fri vilje i betydningen av at mennesket søker Gud av egen fri vilje. Viljen er bundet under synden.
Etter Bibelens lære førte Adams fall synden inn over hele menneskeslekten. Ethvert barn som fødes bærer Adams falne gudsbilde. Synden følger mennesket fra slekt til slekt: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle ...» (Romerbrevet 5,12)
I lys av Det nye testamentet er synden i alle syndene, vantroen mot Jesus Kristus. Jesus sier i Johannes-evangeliet: Om synd, fordi de ikke tro på meg. Vantroen er den synden som setter et menneske utenfor Guds rike for evig. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg (ved vantro) og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse (Hebreerbrevet 10,39).
Vantroens vesen er å forkaste frelsen i Jesus Kristus og å forkaste hans ord. Å godta homofilt samliv, er å forkaste Guds Ord og er et konkret uttrykk for vantro og opprør mot Jesus Kristus. Å si ja til det som Bibelen sier nei til, er uttrykk for vantro og angrep på Jesus Kristus. Derfor sier Guds Ord det helt utvetydig at både de som praktiserer homofilt samliv og de som forsvarer det, vil bli utestengt fra Guds rike og lide en evig fortapelse under Guds vrede (Romerbrevet 1,26-32 og 1 Korinter brev 6,9-10). Så alvorlig er dette! Vi har ingen rett til å forsvare et samliv som strider mot det ene rette og sanne samlivet som Bibelen viser oss, nemlig det livslange ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Ekteskapet er en skaperordning opprettet før syndefallet og er til det beste for mann, kvinne, barn og samfunn. Alle andre samlivsformer er synd og opprør mot Gud og hans hellige og kjærlige vesen.
Eivind Gjerde
Teolog og forfatter
Kommentarer
Legg inn en kommentar