"Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem, fordi de har tatt sin tilflukt til ham." Sal 37, 40
Mange ærlige og kjempende mennesker - nettopp slike som går inn for å ta Guds ord alvorlig og leve etter det - klager over at de ikke er i stand til å tro.
Hvis jeg bare kunne få det til å tro, sier de, skulle jeg ikke tvile på at Guds nåde og frelse er for meg. Men hvordan kan jeg vite at det er for meg når jeg ikke er i stand til å tro det?
Disse menneskene sitter fast i en vrangforestilling om hva det egentlig er å tro.
For det første er det ikke troen i og for seg som frelser oss. Spørsmålene er ikke om vi tror, eller at vi tror. Nei, spørsmålet er: Hvem tror jeg på, og hva tror jeg på! Hva er det jeg setter min lit til! Hvem er det jeg tar min tilflukt til!
Troen er ingen ting i seg selv. Den er uttrykk for et personlig, umiddelbart forhold mellom Gud og det enkelte menneske, formidlet ved Guds ord. Derfor er det heller ikke troen som er fremstilt for oss som frelsesvei i Guds ord, unntatt der hvor den stilles i motsetning til gjerninger.
Frelsen ligger i å tro på Jesus, tro på evangeliet, tro på Gud selv.
"Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Joh 3, 16.
"Den som tror på Sønnen, har evig liv." Joh 3, 36.
"Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." Rom 9, 33.
Slik kunne vi fortsette. Hele tiden heter det: På ham, på Sønnen, på løftet. Legg også merke til hvordan Guds ord taler om troen uten å kalle det tro:
Det står et tredobbelt løfte over dette avsnittet om at Herren hjelper, utfrir og frelser. Hvem gjelder dette løftet? Jo, den som tar sin tilflukt til ham.
Du som vet med deg selv at du må ta din tilflukt til Jesus ved å ta din tilflukt til Guds ord og løfter om ham, du har den frelsende tro.
Kommentarer
Legg inn en kommentar