Når mitt hjerte var bittert

Av Øivind Andersen. 

"Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forstod intet." Sal 73, 21-22

Mange mennesker blir bitre og kommer likefrem med bebreidelse mot Gud fordi han ikke hører deres bønner, som de sier.

Dette er meget farlig. Til og med erfarne kristne kan komme bort fra Gud om slik bitterhet får gripe dem. Det var på hengende hår at Asaf var kommet bort fra Gud av denne grunn.

Særlig ille synes det å bli når de ser hvordan ugudelige mennesker - mennesker som ofte spotter Gud - synes å ha lykken med seg i alle ting.

Men denne bitterhet kommer av uforstand. Her må vi gjøre som Asaf: Han gikk inn i Guds helligdommer - det er Guds eget ord - og gav akt på utgangen av de ugudeliges ferd. Da oppdaget han at den medgang som de ugudelige synes å ha, i virkeligheten beror på at Gud har overlatt disse menneskene til seg selv. Det er deres medgang som er deres egentlige ulykke. Den er som en rutsjebane som gjør at de rutsjer utfor, og det tar ende med forferdelse med dem. Sal 73, 18-19.

Gud stiller seg til menneskene tilsvarende til hvordan de stiller seg til ham. Sal 18, 26. Vil et menneske ikke vite av Gud, og vil det ikke bøye seg for den sannhet som det erkjenner fra Gud, svarer Gud med å overlate dette mennesket til seg selv. [Rom 1, 21 ff] Og da kan det gjøre hva det vil. I første omgang ser det ut som lykke og medgang, men det er i virkeligheten uttrykk for at Gud har oppgitt et menneske, og at det allerede er fortapt.

Slik er det ikke med de mennesker som Gud tar seg av. Når Gud hører våre bønner, får vi det slett ikke slik som vi ønsker etter vårt naturlige menneske. Om igjen og om igjen blir det sagt oss i Guds ord: Den som Gud elsker, den refser og tukter han. Heb 12, 5 ff. Han gjør med oss som med sønner. Derfor er det ingen grunn til å bli bitter, men all grunn til å si Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herres Jesu Kristi navn! [Ef 5, 20]