Dette er en epost-melding om de konstitusjonelle institusjoners og statsforvaltningens maktutøvelse som jeg sendte den 9. november 2019. Det er altså godt og vel tre år siden, men den er like aktuell i dag, nå som det etter hvert er blitt tydeligere at det er EU og Acer, WEF og Davosbanden og WHO som styrer Norge, og Grunnloven og UDHR er de facto gjort ugyldig. For en måneds tid siden sendte jeg en kopi av meldingen også til NRK debatten (Fredrik Solvang) til vurdering om det kunne være noe av de forhold som beskrives i meldingen som kan tas opp i programmet Debatten. Ingen av mottakerne har svart.
Meldingens mottakere (november 2019) var:
Statsministerens kontor (SMK), justisdepartementet (JD), barne- og familiedepartementet (BFD), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Domstoladministrasjonen, Borgarting lagmannsrett, Agder lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Stortingets justiskomite, Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten, Politidirektoratet, og Stortinget.
med CC til:
Ap stortingsgruppe, Høyre stortingsgruppe, Frp stortingsgruppe, Krf stortingsgruppe, SP stortingsgruppe, Venstre stortingsgruppe, SV stortingsgruppe, MDG stortingsgruppe, Krf partikontor, Ap partikontor, Venstre partikontor, SP partikontor, Høyre partikontor, Frp partikontor, MDG partikontor, NRK, Bergensavisen, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Aftenposten, VG, Dagbladet, Vårt Land, og Stavanger Aftenblad.
Tema: Statens maktutøvelse vs. lovens intensjon
TIL KJENNEDOM OG VURDERING
Dette skrivet er blitt utløst av de siste dagers overskrifter om skandaler og korrupsjon innen offentlig styringsverk.
Bergens Tidende: Nav-saken er en juristkrise
Forfatningen rangerer de konstitusjonelle institusjoners maktfordeling i denne orden: stortinget, domstolene, regjeringen. Men maktgale, politiske statsledere har snudd dette på hodet. Regjeringen og dens forvaltningsorganer er i praksis blitt øverste lovgivende og styrende enhet med stortinget og domstolene som dens underbruk. Vi så dette tydelig da regjering og domstoler gikk sammen med det mål for øyet å ta knekken på en enslig kvinne i EMK, hvor maktapparatet stilte opp med dusinvis av dommere og advokater for å vise overmakt og derved skremme vettet av en enslig kvinne som kjempet for å få tilbake sitt kidnappede barn.
Vi har sett politiet, regjeringens dresserte og lydige dobermannpinschere, bistå barnevernet med å kidnappe barn, en forbrytelse som har en strafferamme på 10 års fengsel. Hele statsapparatet går samlet mot enslige mødre og ressurssvake familier og enkeltindiver for å skille barn og foreldre og ødelegge mennesker. Uskyldige og ressurssvake mennesker som kjemper for å overleve blir kastet i fengsel og barn blir kidnappet av politiet etter oppdrag fra barnevernet. Mange av disse barna tar sitt eget liv. Med historien om Jan Wiborg og Arnold Juklerød i minnet kan man kanskje ikke vente noe bedre. Men vi har full rett til å kreve noe bedre. Og vi har full rett til å kreve at dette korrupte maktapparatet og kleptokratiet blir skiftet ut, slik denne beskrives i innledningen til Menneskerettighetserklæringen (UDHR):
[D]a det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse [. . . .] kunngjør generalforsamlingen nå denne verdenserklæring om menneskerettighetene som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, [. . . .] med denne erklæring stadig i tankene, skal søke [. . . .] å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og [. . . .] sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt [. . . .]. (min uthevelse)
Politi, barnevern, departementssjefer, direktører og andre ansvarlige går fri og straffeforfølges ikke for sine kriminelle handlinger. Og de er så moralsk korrupt og degenerert at de mangler totalt evnen til å angre og bekjenne sine synder og rette opp det onde de har gjort, og gjør. Det skaper en allmenn forakt for hele etaten. Samfunnets tiltro til den utøvende makt går over til avsky og den allmenne rettsbevissthet nullstilles. Økende kriminalitet, vold og utrygghet følger i kjølvannet. Som om dette ikke skulle være nok, importeres det mer kriminalitet og vold og terror fra Midtøsten og Afrika.
Hele det styrende maktapparat er blitt et kommersielt foretak. Regjeringen og dens tilhørende etater oppfatter seg selv som eier av landet og skattebetalerne i den private sektor er leietakere som plikter å betale for å bo i det landet som regjeringen eier. Statsledelse er blitt ren butikk. Og regjeringen mener de kan gjøre hva de vil med landet de betrakter seg som eier av og fastsetter leieinntektene (skatter og avgifter) fra skattebetalerne (leieboerne) for å finansiere sin hedonistiske livsstil med luksusbiler og privatfly og party til mangfoldige millioner.
Skattebetalernes penger deles ut i hundretalls milliardbeløp i hytt og pine til korrupte statsledere og totalitære regimer verden over, inkludert Nord Korea, Kina, Somalia og Pakistan, mens arbeids- og velferdsforvaltning, barnevern, politi og domstoler sørger for å ødelegge barn og familier økonomisk, helsemessig og sosialt. I alt dette ser det ut som den styrende makteliten i sin arroganse og maktrus er kommet til et mentalt stadium hvor deres egen selvforherligelse og sykelige tro på egen fortreffelighet har gitt dem en ekstatisk lykkefølelse, høyt hevet over den gemene hop og løftet opp til skyene – og over skyene – langt borte fra fattige trygdede og skattebetaleres virkelighet.
Det er blitt staten mot folket. Det er “vi” og “dem”. Den lovgivende forsamling, domstoler, regjeringen og den utøvende makt har glemt hva som er deres oppgave og hva skattepengene skal brukes til, nemlig å sørge for innbyggernes sosiale, økonomiske, helsemessige, juridiske og menneskerettslige trygghet. Direktører og sjefer i forvaltningsetatene, inkludert NRK, regjeringens og stortingets meningsleverandør og propagandatjeneste, gis skyhøye lønninger for å kjøpe sjefenes og direktørenes lojalitet, slik praksis er i totalitære diktaturstater. Dette mens pensjonister, trygdede, fattigfolk og ressurssvake sulter og kjemper for å få endene til å møtes og holde seg i live.
Den lovgivende forsamling i et demokrati er valgt av folket og betalt av skatteyterne for å ivareta innbyggernes sosiale, økonomiske, helsemessige, juridiske og menneskerettslige trygghet. Dette er lovverkets intensjon. Og dette er den lovens “Aand” som Grunnloven beskriver. Lovens intensjon er således å beskytte og bevare de ovenfor nevne sosialetiske verdier.
Det første spørsmålet domstolene og høyesterett skal stille i statsadministrative og sivilrettslige saker som blir tatt opp til dom, er om lovens intensjon er brutt, deretter den lovens bokstav som beskriver hvordan den er brutt. Lovens ordlyd skal ikke tas ut av lovens intensjon. Men vi har nå en høyesterett, domstoler, medlemmer av den lovgivende forsamling og statsråder, samt sjefer, direktører og saksbehandlere i forvaltningsorganer og offentlige etater som tror loven er til for å tjene seg selv. De evner ikke å forstå at loven er til for å tjene mennesker. De har absolutt ingen forståelse av hva som er lovens intensjon og hva som er de konstitusjonelle styresmakters oppgave.
Beskyttelsen og bevaringen av de sosialetiske verdier og derved skape trygghet, er også de premisser hvorpå våre medlemmer av den lovgivende forsamling er valgt. Det er den kontrakten landets politiske ledere har med velgerne.
Dersom en regjeringssjef, dommere, lovgivere og ansatte i offentlige forvaltningsorganer ikke forstår dette, eller med vitende og vilje bryter kontrakten med velgerne, da må de straks rydde skrivebordet, forlate sitt offentlige kontor og finne seg noe annet å gjøre. De er ikke valgt og ansatt til å skape utrygghet og forakt for lov og orden og gjøre livet elendig for de som lønner dem med sine skattepenger.
(Sign.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar