Nei, dog nær alt annet kan diskuteres. Men indirekte fikk jeg støtte fra Øystein Steiro Sr som mot slutten av et langt og godt skrevet innlegg på document.no 29/1/23 avsluttet med et avsnitt som erkjente «betydningen» nettopp av disse to kritikkverdige makt politikerne. Som mye og skremmende spiller på lag. Men det søkes skjult, for ikke å røpe at opp mot dem er det «norske folket nær sjakk matt» med hensyn til snarlig og nødvendig forandring, samt det å komme oss fri fra det uhyggelige udemokratiske EU-veldet. Som nå regjerer oss alle som var vi ikke en selvstendig og fri nasjon lenger. Jonas og Erna sto og står for eksempel begge sammen om EU-robberiet av vår dyrebare elektriske vannkraft, nemlig arvesølvet vårt, vår billige strøm og - ikke å forglemme - norsk avindustrialrisering med tap av viktige arbeidsplasser, alt ledd utvilsomt i deres felles uforstandige globalistiske politikk. Jeg har ingen annen forklaring, de to tydeligvis heller ikke.
Jeg siterer her Steiro´s siste avsnitt: «I Norge er det et spørsmål om hvorvidt Jonas og Erna er i stand til å ta et oppgjør med EU, samt en forvokst offentlig sektor og en destruktiv skattepolitikk, før de private investorene som har hatt suksess og har bygd seg opp formuer, har rømt landet og vi blir sittende igjen med en statsstyrt økonomi som i Nord-Korea». For egen del vil jeg si, tre år til med Støre og Erna´s navle- og EU-beskuende underdanige styre forekommer meg en hel uendelighet. Men etter WEFs nylige flaue Davos-rikmannsforestilling ble heldigvis Klaus Schwab og globalismen annonsert som kommet over på dødsleiet. Det gir oss håp om positive konsekvenser i Norge også. Bare at Jonas og Erna neppe tør innrømme å ha tatt grovt og utilgivelig feil; meg bekjent har de aldri gjort slikt.
Fra Hans Rustad lærte vi nylig et nytt navn, om en «pretenderende» person, nemlig en impostor, et godt forklart ord på hans Doc skogpod 30/1/23, nemlig folk som utgir seg for noe de ikke er. Han illustrerte ordet med det falske Biden-regimet som forøvrig mangler legitimitet, og han stilte spørsmålet nærmest som om Jonas Gahr Støre var en impostor; og personlig mener også jeg at han fortjener den karakteren. Nå er det gjerne slik at de som utgir seg for noe de ikke er, de faller gjerne igjennom før eller senere. Å lyve og forestille seg troverdig er nærmest umulig i lengden, og Jonas bortforklaringer mht strømkrisen har for lengst grunnstøtt noe grusomt - og burde bety hans avgang, ja, og det i folkelig unåde - var det ikke for hans kjøpte og betalte medier med NRK i spissen som «sparer» ham. NRK er forøvrig en sann pine.
Men dessverre, Jonas ellers naturlige erstatter heter Erna Solberg. Rent faktisk, hun var den som satt med statsminister ansvaret da den ulykksalige og nasjonalt kapitulerende Acer-avtalen med EU ble inngått. Og hun har neppe bedre eller akseptable beveggrunner for sitt nasjonale svik, hva enn hun globalistisk pretenderer. Også hun synes en stor impostor, dog NRK-politisk-akseptabel nettopp fordi hun er «omskiftelig» lik Jonas.. Er det rart jeg beskriver de to som å holde Norge i sjakk-matt-posisjon, eller som et slags Knoll-og-Tott-ektepar som gjensidig er oss nasjonalt senkende? Det er forskrekkelig: norske statsministere er i realiteten på lag med «fienden» for å si det hardt og brutalt. Jeg støtter meg her på grunnloven som tilsier full ytringsfrihet samt fedrelandet fritt og uadskillelig.
I en gal verden er rett blitt galt, og galt rett. Dog, beviselig, dette er ikke folkets oppfinnelse ei heller ønske; hva som opplagt kan tilskrives «selvgode-politikere-seg-selv» maktsøkende, dvs impostorer som har mistet nord-retningen på kompasset. Det forklarer det nasjonale, sprikende avviket, men unnskylder ikke god gammeldags manglende patriotisme. Den verste impostoren i etterkrigs Norge etter min og manges mening er Gro Harlem Brundtland. Hun indoktrinerte (og implementerte) uten å ta oss folket med til råds - det ikke minst mht den såkalte berikende multikulturen - og hun lurte oss triumferende inn EU bakdøren - til oss underlagt unasjonale Brussel krefter. Selvsagt brukte hun argumenter som tjente hennes politiske hensikter. Resultatet er blitt store nasjonale nedsider og i mange forskjellige sammenhenger. Se til Sverige for hva unasjonal politikk har ført til av uhygge der borte; og som fører oss tilsynelatende presis samme vei.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar