På lag med menneskets natur

Av Dan Odfjell. 

Birøkter og Samfunnsdebattant. 

Menneskets naturlige tilbøyelighet er å kjempe og om nødvendig forsvare seg og sine nærmeste. Dette skjer fortsatt, og har skjedd siden tidenes morgen. I sin enkleste, reneste samfunnsform skjer dette som små familieenheter, tidligere inkluderende gjerne hele tre generasjoner.

For å forstå dette, er det nødvendig å innse at samfunnet består av individuelle kvinner, menn og familier. Dersom disse ikke individuelt tar vare på seg selv, er landet som sådant ute å kjøre. Dette forhindrer oljerikdommen oss foreløpig å innse, og er noe dagens myndigheter bevisst hindrer folk å forstå.

Dersom folk tar vare på seg selv - og det er en samfunnsplikt - vil vi ha kapasitet til å hjelpe andre. Dette blir til positive, stadig større ringer i vannet, som starter med ens nærmeste naboer. Ingen regjering kan erstatte denne naturlige, menneskelige dugnads baserte positive kraft. Ingen regjering kan arbeide uten nettopp gjennom individuelle mennesker. Ingen regjering kan i lengden arbeide på tvers av den menneskelige natur.

Å være på lag med det som fungerer, og som produserer, er nøkkelen til alt liv, til positive resultater. Av "overskuddet" blir det kapasitet til å hjelpe de ressurssvake og de som ellers virkelig trenger hjelp. Men overskuddet minker og/eller forsvinner helt dersom "administrasjonen" blir for tung og for dyr. Eller korrupt eller uærlig. Dette gjelder også nasjonalstater, som demonstrert nylig i Hellas, selve demokratiets vugge.

I tidligere tider måtte familiens medlemmer dele på oppgavene i et samspill og samarbeide på en måte som gavnet alle i dette "mini-samfunnet". Barna fikk være sammen med besteforeldrene. Disse hadde erfaring og bedre tid og slik anledning til å delta i den viktige , nå ofte forsømte, oppdragerrollen. De eldre hjalp til med å passe de minste, den nær perfekte omsorgsfulle barnehagefunksjon. Det ble ofte trygge, harmoniske barn av slik oppvekst.

I en langsiktig, rullende sekvens, utgjorde tre generasjoner til sammen en tidsepoke på 100 år. Dette resulterte naturlig nok i mye god langsiktig tenkning og planlegging, i ånden til Isak Sellanrå. Her gjaldt møysomelighet og arbeidsomhet for å sikre familien, og familiens fremtid. Den samme ånden gjaldt andre som hørte til slekten, og for menneskene rundt som man virket sammen med. Takken for medmenneskelighet ble ikke uttrykt i penger, men personlig, i form av indre tilfredsstillelse over det å kunne hjelpe hverandre gjennom dugnad eller på annen måte. Slik tilfredsstillelse kan ikke bestilles eller kjøpes. Den er privat, og for storsamfunnet ubetalelig.

Dette igjen avlet høy grad av forståelse og respekt, bl.a. for at uforsiktighet, uforstandighet og usømmelighet var farlig. Det truet selve livsgrunnlaget. Dagens helse og velferdstilbud manglet. Dette ble således langt på vei selvregulerende, med sin egen indre justis. Denne oppdragende naturlighet, samt Guds Ord, resulterte i hva mange i dag refererer til som våre "etniske nordmenn". Oftest både sterke og selvstendige. Gjerne egalitære seg imellom, i et land av "hytter og hus, men ingen borge."

Den store forskjell med dagens norske samfunn er mye, mye kortere horisonter, og stor grad av tillatt, ja faktisk oppmuntret kravmentalitet. Dette blir det neppe et godt fellesskap av. Sosialdemokraten Kennedy sa det slik, sågar i valgsammenheng: Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet.

Nordmenn er dessuten langt mer "sydlandske", for ikke å si tropiske, med hensyn til legning. Nødvendigheten av å "matlagre" og planlegge for en lang og hard vinter er ikke påkrevd når "bananene" er lett å strekke seg etter, året rundt. Eller sagt på en annen måte; det var nødvendighet som tidligere lærte kvinner å spinne og strikke og det å lage god mat fra grunnen av. Barske naturforhold og "the survival of the fittest" førte til en naturlig seleksjon, gjennom århundrer. Dette ble det gjerne konkurransedyktige, driftige mennesker av. Det var en skam å være andre til byrde, å snylte på fellesskapet. Alminnelig stolthet forbød langt på vei akkurat det. Hvilken forskjell!

Mye har forandret seg, og ikke alt til det bedre. Hadde vi kunne målt oss etter et sant "lykkebarometer" ville gallupen overrasket oss (min påstand). I dag har vi en rastløs pengehusholdning, mot tidligere mer av en naturalhusholdning. Alt har blitt kortsiktig, uforpliktende og overfladisk. Personlig service og medmenneskelig oppmerksomhet tapes til talemaskiner, som sier: "Du er nå kommet til nummer 47  i køen, vennligst vent." Ingenting er nøye lenger. Køtelefonsvareren vet ikke engang å svare. Foreslår kanskje en annen. Resultatet er over i en ny kø. Eldre mennesker gir opp. Andre også.

Omtrentlighet gjelder i økende grad. Deri ligger samtidig roten til mye av den norske samfunns-middelmådighet. Samt manges opplevelse og de flestes store frustrasjon over - ikke å forglemme - et totalt forfeilet skolesystem. Gjennomført på tvers av rådene til de gamle fagfolkene - men slik bedrevitende "formynderne" ville ha det til.

"Ikke be om en lett bør, men om en sterk rygg" er et gammelt og godt ordtak. Hardt og ærlig arbeid ga et godt liv. Parolen i dag er heller hva som er lett og lettvint. Barn, og jeg tenker da ikke på de minste, skal for eksempel ikke behøve å lese lekser. Karaktergivning kan virke demotiverende, sier noen - selv om karakterer for de fleste både er disiplinerende og oppmuntrer til ekstra innsats, noe å strekke seg etter.

Det pugges ikke lenger, selv om all erfaring tilsier at visse ting bare må "sitte". Det gjelder mattematikk og fysiske lover. Det gjelder grammatikk og annen kunnen. Du kan ikke stå på broen eller være skikkelig sjef for noe som helst, hvor "det å vite, det å kunne" fordrer kjappe, kanskje livsviktige beslutninger. Uten rådgiver. Tiden tillater ikke å lete opp i et nettleksikon. De du har ansvar for, må vite, må kunne forvente, at du som kaptein og som fagperson eller myndighetsperson vet hva som trengs. Der og da. Dette fikk vi smertelig erfare i forbindelse med 22. juli terroren.

Det gjelder å arbeide med og ikke mot naturen. Dette er noe vi birøktere og andre som arbeider med jordbruk vet. Vi må ta hensyn til bienes instinktmessige tilbøyeligheter. Gjøres ikke det, ja da stagnerer eller i verste fall dør bifolkene. Eller så blir det lite overskudd, om noe i det hele tatt. Og når du høster honning, ta ikke for mye fra biene. Det lønner seg rett og slett ikke. På samme måte: Ta fordel av nordboernes tilbøyelighet til hardt og godt arbeid - dersom det lønner seg. La det lønne seg. Det blir faktisk til storsamfunnets beste.

Som professor i birøkt Rolf Lunder sa det sent på 40-tallet: tar du for mye fra de sterke bifolkene til styrkeutgjevning med de mindre sterke, blir det til rasjonering på fattigdom. Hjelp de svake, men baser deg på de virkelig sterke bifolkene for å oppnå overskudd til fordeling, utover til hva disse selv behøver til overlevelse. Ellers blir det meste middelmådig og slapt, med et sviktende totalresultat. Overført til menneskesamfunnet gjelder tilsvarende økonomiske lover. Over tid må alt være selvbærende. Det er når kortsiktige politikere synder mot disse lover at det går galt. Det er ikke nok å være velmenende.

For at vi birøktere skal kunne arbeide noenlunde rasjonelt, forsøkes det tidvis å gjøre bifolkene like. Men dessverre, det går ikke, siden enhver bikube har sin egen dronning som representerer sitt eget midtpunkt. Dronningene er like, akkurat som deres avkom blir ulikt, avhengig av genene til fedrene. Det gode med alt dette mangfoldet er at dette er selve naturens prosess for seleksjon og artens overlevelse, siden tidenes morgen. Dette mangfoldet multipliseres, år etter år i bienes verden.

Hva vi mennesker kan lære av biene er at det må produseres og prioriteres. Samt at det som produksjonsmessig ikke lønner seg, det må avsluttes. Enn videre, at det ikke er mulig, ei heller ønskelig å detaljkontrollere alt. Forsvar, imidlertid, er viktig mot ytre fiender og mot truende sykdom. Biene har ellers et fabelaktig system av arbeids- og rollefordeling seg imellom, en summende effektivitet som gjør hver enkelt kube til noe frittstående og enestående.

Også nasjonalt norsk mangfold må til. Ja, et klart alternativ til ensretting, slik vi har sett det fremdyrket under de rødgrønnes 8-årige regjeringstid. Vi birøktere søker faktisk å skifte dronning (regjering) hvert år for å opprettholde mest mulig vitale bikuber samt tilhørende og tellende resultater. Ikke å prioritere, ikke å velge vekk hva som fungerer dårlig er det verste av alt. Menneskelig unnlatenhet fører til middelmådighet, ja til storsamfunnets forfall på all slags vis.

I Soria Moria-erklæringen het det fra de rødgrønne: "Vi arbeider mot fattigdom". Det kan sannelig se ut som at de her vil lykkes.

(Artikkelen er en avskrift av Dan Odfjells bidrag i boken "Makt Myter Media" fra 2013, side 83-85. Se omtale av Hans Rustad på document.no, 19.08.2013).