«Da han hadde fastet førti dager og førti netter, ble han til sist hungrig.» Matt 4, 2
Jesus var kommet i en situasjon som syntes å stemme lite overens med at han er den han er. Og det er denne situasjon djevelen benytter seg av som utgangspunkt for å friste ham.
Uten at vi på noen måte kan sammenlikne oss med Jesus, er han allikevel et forbilde for oss, og da særlig for de kristne som har mottatt et særskilt kall til en heltids gjerning i Guds rikes arbeid.
Skal Gud få bruke oss slik at han gjennom oss kan få åpenbare sitt ord til hjelp og frelse for andre mennesker, da fører han oss nettopp inn i «ørkenen» billedlig talt. Han fører oss inn i en situasjon som synes for oss å være det stikk motsatte av det den burde være.
Ørkenen har alle dager vært Guds høyskole. Bare tenk på Moses. Så lenge han mente å kunne gjøre noe for sitt folk Israel, gikk det galt. Men da han hadde vært i ørkenen i førti år som gjeter, da han var blitt åtti år gammel, da han ikke hadde noen mulighet for å gjøre noe som helst for sitt folk, da kom Gud og kalte ham. Da fikk Gud åpenbare seg og sitt ord for Moses, som han ikke har gjort det for noen annen. Og Gud fikk bruke ham som ingen annen.
Ut i ørkenen måtte Elias, Jeremias, Paulus og mange, mange andre.
Når vi kommer inn i den, mister vi enhver tro på oss selv og vår brukbarhet for Gud. Vi blir fattige, hjelpeløse, og det ser helt håpløst ut for oss at Gud skulle kunne bruke oss til noe som helst.
Da er det sjelefienden setter inn på oss! Da fristes vi til å gi opp. Da kommer motløshetens ånd sigende innover oss, og den kommer såvisst ikke fra Gud! [2 Tim 1, 7]
Da gjelder det for oss å se på Jesus! Han er vår rettferdighet. Han er vårt liv. Han er vår styrke. Han gjør oss ikke sterke i oss selv, men vi er sterke ved å være avhengige av ham.
Regner vi med Jesus, kommer han til å få åpenbare seg på en særskilt måte også for oss, når vi er i ørkenen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar