Oversatt til norsk av Spikeren.
Bildet viser President John F. Kennedy og sovjetpremier Nikita Khrusjtsjov i Wien, 1961. / NATIONALE ARKIV.
Det er et uunngåelig gap mellom det en president forteller oss om en krig – til og med en proxy-krig – og virkeligheten på bakken. Det er sant i dag som Joe Biden kjemper for offentlig støtte til krigen i Ukraina, og det var sant for seks tiår siden da Jack Kennedy slet med å forstå krigen han valgte å forfølge i Sør-Vietnam.
Tidlig 1962 var en kritisk tid for president John F. Kennedy. Etter at hans image og lederskap hadde blitt svekket av Grisebukta-katastrofen tre måneder inn i hans periode, hadde han bestemt seg for at han måtte ta et standpunkt i Sør-Vietnam og konfrontere spredningen av kommunismen der. Presidenten brukte resten av 1961 i hemmelighet på å øke amerikansk avløving, bombing og antall amerikanske tropper inne i Sør-Vietnam. Hans kamp mot internasjonal kommunisme var i gang. Hans folie var den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov, som hadde overveldet den unge presidenten på et toppmøte 4. juni 1961, med sin kunnskap, seighet og mangel på respekt for Kennedys plundering på Cuba. "Så han slo meg til helvete," sa presidenten senere til New York Times- spaltist James Reston.
Ikke desto mindre ble Amerika slått av glansen og glamouren til Jack og Jackie og deres liv i Det hvite hus, med fester og sosiale arrangementer som samlet det beste Amerika hadde å tilby fra musikkens, kunstens og akademiets verden. Så det var at David Herbert Donald, den mest fremtredende Lincoln-forskeren i sin tid, ble bedt om å gi en privat orientering i Det hvite hus. Den lille gruppen han henvendte seg til – den var ikke mer enn tjue – inkluderte mangeårige venner av presidenten og noen sentrale medlemmer av hans regjering. Donald ville være gjesten til presidenten og hans kone. Han var henrykt.
Donald, som hadde vunnet en Pulitzer-pris det året for sitt arbeid med borgerkrigen, skrev et langt pratsomt brev til en gammel venn noen uker senere om natten hans i Det hvite hus. Jeg fikk vite om møtet på 1990-tallet mens jeg undersøkte en bok om Kennedy-administrasjonen. Donald sendte meg en kopi av brevet da, men oppfordret meg til å publisere svært lite av det i boken min. Jeg gjorde det han ba om. Donald døde i 2009, etter flere tiår med å undervise i amerikansk historie ved Harvard University, og jeg vil tro at han ville ha godkjent at jeg siterte den mer omfattende her.
Donald rapporterte i brevet at han snakket i førti minutter om vanskelighetene med gjenoppbygging etter borgerkrigen, og problemene han og andre historikere hadde, som han skrev, "med å skrive en ny syntese av perioden." Det var en lang periode med skravling, hvor både presidenten og hans kone Jacqueline deltok aktivt. "Fru. Kennedy," rapporterte Donald, var "ekstremt enkel og upretensiøs, veldig ung, veldig sjenert og litt usikker på seg selv. . . . Den strålende skjønnheten som dukker opp i hennes fotografier og i hennes TV-opptredener er ikke åpenbar, men hun slår meg som en entusiastisk og svært intelligent ung kvinne.»
Brevet fortsatte: «Presidenten selv er også langt mindre kjekk enn bildene hans. . . . Det gutteaktige utseendet som fotografiene hans gir ham, er rett og slett ikke der. . . . [H]e ledet avhøret og fortsatte veldig aktivt i diskusjonen hele veien; og etterpå hadde vi en lang, privat diskusjon. Det er tydelig at dette er en mann fast bestemt på å gå inn i våre historiebøker som en stor president, og han vil vite hemmeligheten.
"En ting han sa plaget meg betydelig," skrev Donald. I diskusjonen om de store presidentene spurte Kennedy «om det i sum ikke måtte en krig til for å sette en mann i den kategorien? Jeg benektet dette bestemt. Han så ut til å være enig, og siden han er opptatt av å være en stor president, håper jeg han virkelig gjorde det.»
I en kort telefonsamtale jeg hadde med Donald i 1996, to tiår etter den amerikanske debakelen i Vietnam, uttrykte professoren langt mer bekymring for Kennedys syn på storhet. Han fortalte meg at Kennedy var fascinert av Lincoln og Franklin Roosevelt fordi "han trodde for å være en stor president, måtte du være en president i krigstid. Det var skummelt for meg. Jeg kom bort og følte at dette var en ung mann som ikke forstår historien.»
Donalds prat med Kennedy kom – som professoren ikke kunne ha visst den gangen – på et avgjørende tidlig tidspunkt i Vietnam. Presidenten hadde fortsatt å bevege seg i det skjulte for å dramatisk øke antallet amerikanske militærmenn som flom i sør under dekke av spesielle rådgivere. Han ble også fascinert av derring-do til de som kjempet i andre verdenskrig i undercover-enheter organisert av Office of Strategic Services. OSS-agenter jobbet ofte i fiendtlige soner i Europa og Asia med partisaner og geriljaer. Etterretningssjefen for utenriksdepartementet på den tiden var Roger Hilsman, en hæroffiser som så kamp og senere tjenestegjorde undercover med OSS i Burma. Etter krigen sluttet Hilsman seg til det nyopprettede Central Intelligence Agency. Han forlot byrået for å få en doktorgrad i statsvitenskap ved Yale University. Nå, i de tidlige dagene av Kennedy-administrasjonen hadde han spesiell cache ved utenriksdepartementet. Han var blitt såret i kamp og var en del av et team som frigjorde amerikanske fanger, inkludert sin egen far, fra en japansk krigsfangeleir.
Med sin erfaring, selvtillit og akademiske meritter ble Hilsman en favoritt blant presidenten og hans bror Robert, statsadvokaten, og begge ble ivrige tilhengere av en innovativ løsning som Hilsman gikk inn for. Planen lovet å løse et irriterende spørsmål om krigen: hvordan skille de anti-regjerings- og prokommunistiske geriljakjemperne kjent som Viet Cong fra landsbyboerne som, villig eller ikke, ga dem mat, beskyttelse og støtte. Kjent som det strategiske Hamlet-programmet, vant konseptet umiddelbar godkjenning fra det amerikanske og sørvietnamesiske militæret, så vel fra de amerikanerne som søkte mer sosiale programmer for bøndene. "Det var Kennedys siste håp om å vinne hjerter og sinn," ble jeg fortalt for år siden av en amerikansk etterretningsekspert. Historikeren Christian G. Appy, iAmerican Reckoning , en skarp studie av grensene for amerikansk eksepsjonalisme, beskrev prosjektet som dukket opp som «en tvangsplan som tvang landsbyboere bort fra landet deres og flyttet dem i væpnede leirer. . . . Det de [Kennedy, Hilsman og Det hvite hus-rådgivere] ikke tok hensyn til, var hvordan landsbyboerne kunne ha det med å bli tvangsfjernet fra sine forfedres land og sittende fast i befestede områder bak piggtråd.»
Jeg hadde lært førstehånds om uvitenhet og grusomhet ved tvangsflytting av bonde mens jeg rapporterte om My Lai-massakren i 1969. Massakren hadde funnet sted i mars 1968 og de fleste av de involverte GI hadde fullført sin plikttur i krigen og var tilbake hjemme – på jobb, på skolen eller ikke gjør noe. Det strategiske Hamlet-programmet var for lengst borte, men landsbybeboere i noen omstridte områder ble fortsatt tvunget bort fra landene sine til gjenbosettingsområder for å gjøre det mulig for det amerikanske militæret å slakte alle som nektet å dra ustraffet. De evakuerte områdene ble betegnet som Free Fire Zones. Min Lai var ikke et slikt område. Noen av GI-ene som hadde deltatt i drapene og voldtektene på My Lai rettferdiggjorde sin brutalitet ved å fortelle meg, med mye forakt, om hvordan mødrene i Vietnam, da de ble evakuert fra sine hjembyer, insisterte på å være den første til å hoppe på de ventende helikoptrene. Jeg ble fortalt igjen og igjen av GI-er, som hadde vokst opp i en kultur som ba barn gå først, at de måtte slå mødrene – noen ganger voldsomt med geværkolben – for å la barna gå ombord først. Ingen av GI-ene hadde blitt fortalt at i det vietnamesiske samfunnet krysser moren alltid en ny terskel først, for å sikre at alle som følger med vil være trygge.
Det strategiske Hamlet-programmet var en katastrofal og mystisk fiasko for den unge Kennedy-administrasjonen, og det hardnet bondebefolkningens besluttsomhet mot de amerikanske inngriperne. Jack Kennedy levde ikke lenge nok til å lære at en hovedårsak til programmets bortgang var arbeidet til en sørvietnamesisk hærs oberst ved navn Pham Ngoc Thao, som hadde kjempet mot franskmennene med nasjonalisten og kommunisten Viet Minh etter andre verdenskrig. Thao var et av elleve barn født i en høyt respektert romersk-katolsk familie som hadde fransk statsborgerskap, men sluttet seg til den vellykkede motstanden mot franskmennene etter andre verdenskrig ledet av Ho Chi Minh. Thaos religion og sosiale bakgrunn, og hans militære ledelse i krigen mot franskmennene, gjorde ham attraktiv for president Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam, og hans bror, Ngo Dinh Nhu, som ledet det hemmelige politiet. Thao var et logisk valg for å drive det nye amerikansk-godkjente og finansierte gjenbosettingsprosjektet for landets buddhistiske bønder.
Det ville ikke bli kjent før etter attentatet hans i 1965 at Thao hadde vært en av Nord-Vietnams mest vellykkede sovende agenter, en av mange som hadde blitt infiltrert i Sørs militære og politiske ledelse. Et av hans første grep som tilsynsmann for Strategic Hamlet-programmet var å forhaste byggingen av de nye landsbyene. De var dårlig bygget og dårlig forsvart. Thao sørget også for at de forhatte landsbyene ble plassert i områder som var åpne for Viet Cong-inngrep eller angrep med liten frykt for innblanding fra den sørvietnamesiske hæren.
Jack Kennedys håpefulle flytteprosjekt var dødsdømt, ettersom han ikke kunne vite det, selv da han forklarte sitt syn på presidentledelse, over konjakk og en sigar, til en stadig mer urolig professor Donald. Innstillingen – i det private familiekvarteret i Det hvite hus – var dramatisk, men i forhold til virkeligheten til krigen som pågikk da, kunne de to mennene ha pratet i kapteinens kvarter på Titanic da skipet nærmet seg isstrømmene .
Vår nåværende president, og hans utenrikspolitiske team, i sin uvilje til å søke en umiddelbar våpenhvile i krigen mellom Vladimir Putins Russland og et NATO-støttet Ukraina, kan være på samme båt.
Biden-administrasjonen føler ikke noe press fra kongressen eller de amerikanske mainstream-mediene om sin inderlige politiske, økonomiske og politiske støtte til Ukraina i den pågående krigen mot Russland. Men protester og offentlig angst for krigen øker i Tyskland, sammen med meningsmålinger som viser synkende offentlig støtte til Bidens politikk. Forrige helg var det støyende antikrigsmøter i Berlin, med folkemengder anslått til 13 000 av politiet og 50 000 av protestarrangørene. Et «Manifest for Peace» som oppfordrer tyske tjenestemenn til å stanse strømmen av våpen til Ukraina, tiltrakk seg 650 000 underskrifter på to uker.
Klokka tikker.
Kommentarer
Legg inn en kommentar