Da Paulus fikk sitt kall ble det sagt ham av Jesus selv: «Jeg vil vise deg hva du bør lide for mitt navns skyld». Og hans lidelser var mange og store. En gang ba han om å bli fridd fra en bestemt lidelse, men ble på en måte ikke bønnhørt, men på en annen måte ble han det, idet Herren ga ham den forsikring: «min nåde er deg nok.» Det var nådens forherligelse som skulle stråle frem i alle hans lidelser.
Nå er han kommet til sin svanesang, idet han sitter i Roms fengsel og venter på den dag han skal ombytte korset med kronen.
Han led ikke med skam, ti han led for den Herre Jesu navn. Han led for det godes skyld. Hele hans liv siden hans omvendelse var viet Herrens tjeneste og evangeliets utbredelse. Hele hans aposteltid hadde vært opptatt med å bringe menneskene til Gud og gjøre verden bedre. Det var hans store misjon, og denne hadde han tatt vare på ved den makt som Gud hadde gitt ham.
Akk, om vi også var mer villig til å lide for vår Frelser og hans sak. Men vi kvier oss og går av veien for lidelser og trengsler. Derfor kan heller ikke Guds «nåde» stråle frem i vårt liv som den ellers ville gjøre. Men det står fast at for den som lik apostelen kan si: «Jeg vet på hvem jeg tror, og jeg er viss på at han er mektig til å ta vare på det som er meg overgitt inntil hin dag», han vil erfare, at Guds makt er like stor idag som den var på Paulus' tid. Derfor kan vi gjøre regning med ham i alle lidelser og trengsler, som vi møter på vår vei.
Kommentarer
Legg inn en kommentar