Forlatt av Gud

Av Olav Hermod Kydland. 

”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg!” (Matt 27,46).

Hele verdenshistorien fra syndefallets dag preges av synd, lidelse og død. Da de første menneskene syndet mot Gud, fikk det katastrofale konsekvenser for hele menneskeslekten. Men Gud, i sin nåde, ønsket å frelse menneskene og ha samfunn med den enkelte. Derfor ga han løfte om en frelser, samtidig som han ville straffe slangen som hadde forført de to første menneskene.

På syndefallets dag sa Gud til slangen: ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl” (1 Mos 3,15).

Det Gamle Testamente er derfor en frelseshistorie hvor Gud velger seg ut en person og et folk. I dette utvalgte folk ble det i ”tidens fylde” født et barn, Guds Sønn og Menneskesønnen. Selv om Jesus gjorde bare vel, forkynte at himmelens rike var kommet nær, helbredet syke og tok seg av de forkomne, ble han anklaget for gudsbespottelse og dømt til korsfestelse. På Golgata ble Jesus, Guds Sønn og sant menneske, naglet til korset og korsfestet mellom to røvere. Han led og døde til fastsatt tid. Dermed ble Skriften oppfylt som sier: ”Og han ble regnet blant ugjerningsmenn” (Mark 15,28). 

Evangelisten Matteus forteller at fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, til den niende time. Mørket symboliserer at nå er det mørkets makter som råder. Denne verdens gud og hans åndehær har en kortvarig triumf, men disiplene er rådløse og fortviler. I Gud-forlatthetens mørke kjempet og stred Jesus Kristus, mens mørkets makter omringet ham både i det ytre og i hans indre. Han ble hånet og forkastet av sitt folk, forrådt og forlatt av sine disipler, foraktet av de romerske soldater, forbannet av loven. Han ble korsfestet som en farlig opprører, og led døden på den grusomste og mest forsmedelige måte å dø på. ”Å dø lem for lem”, som en har sagt, omringet av fiender og onde åndsmakter på alle kanter. Ikke nok med at han led fysisk, men hans indre smerter og angst var nesten ikke til å holde ut. Han bar all verdens synd og skyld, sier Skriften, Joh 1,29. Han var helt alene om dette, forlatt av sin egen Far og ropte i sin smerte og angst: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Hans smerterop er en gjenklang fra Salme 22,2. - På denne måten smakte Jesus den åndelige død. Det er å være forlatt av Gud og ikke ha kontakt med Gud.

Jesus smakte den åndelige død for deg og meg for at ikke du og jeg skal bli forlatt av Gud og bli overlatt til oss selv og de onde åndsmakter.

Prof. Carl Fr. Wisløff sier: ”Men Jesus gikk i ditt og mitt sted inn under dommen. Han ble en forbannelse for oss. Gal 3,13. Han ble forlatt av Gud, for at ikke du og jeg skulle bli forlatt av Gud. Ikke i fristelsen og anfektelsen, ikke i livets hardeste kamp, ikke i dødens nød og strid skulle vi bli forlatt av Gud – og ikke i fortapelsens mørke. Jesus tok straffen på seg”. (Fra andaktsboka ”Daglig brød”).

Ikke nok med det at han var forlatt av Gud, men han ble også forbannet bort fra Gud. Apostelen Paulus sier det slik: "Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” 2 Kor 5,21. Legg merke til hva Guds ord sier om Jesus. Dette edle og rene menneske som oppfylte Guds lov til punkt og prikke og var uten synd, ble gjort til synd som om han var bare en masse av synd.

Gud ”fordømte synden i kjødet” sier Paulus, (Rom 8,3). Jesus smakte med andre ord den evige død. Det er å være forbannet bort fra Gud under hans vrede i all evighet. Dette gjorde han for deg og meg for at ikke vi, som har tatt vår tilflukt til Jesus, skal bli fordømt og bli gjenstand for Guds vrede til evig tid.

Evangelisten Matteus forteller videre at Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. (Matt 27,50). Kirkefaderen Augustin sier: ”Kristus ropte på døden med høy røst, nå da Hans Fader-verk var fullbrakt”.

Da skjedde det noe: Forhenget i templet revnet, jorden skalv og klippene revnet og gravene åpnet seg (se Matt 27,51-52).

Jesus døde og ble begravet, men han sto opp igjen den tredje dagen. Nå sitter han ved Guds høyre hånd i himmelen og ”går i forbønn for oss” Rom 8,34.

Jesus har seiret over døden, djevelen og de onde åndsmakter. Apostelen Paulus sier: ”Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset” (Kol 2,15).

Djevelen og de onde åndsmakter er beseiret, men dommen er ikke eksekvert ennå. Ved Jesu seier ble ordet i 1 Mos 3,15 oppfylt – slangens hode ble knust. Guds ord sier at en dag skal djevelen og de onde åndsmakter kastes i ildsjøen, hvor også dyret og den falske profet på den tid allerede er. ”Og de skal pines dag og natt i all evighet” (Åp 20,10). Dermed er den onde og hans åndsmakter uskadeliggjort og fjernet for evig tid.

Men for Guds folk er det en sabattshvile tilbake (Heb 4,9). Guds ord taler om en ny himmel og en ny jord, om det nye Jerusalem som stiger ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom” (se Åp 21,1-2!). Så sier apostelen Johannes videre: ”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud” (Åp 21,3).

Da kan den frelste skare synge som sangeren:

”Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår,

Æren og prisen i evighet får! Amen, halleluja! Amen!”

(Fredrik Boye 1750. Nr. 904 v. 4 i den nye Sangboken)