Pride-flagget er iallfall ikke noe til å kunne bli felles om, tvert imot, et kunstig politisk falsum. Om det flagget får dominere nasjonaldagen synes fasiten satt, da går vi farlige sprikende tider i møte. Etter Erling Marthinsens innlegg på document.no 14/5/23 «Norsk skole nærmer seg et bunnivå, og verre bli det» reflekterte jeg over Norges fremtid. Og derfor i dag denne lille sanne historien fra Møre: gutten var kvikk og lærte seg å skrive og lese før skolen, og gledet seg voldsomt til å begynne. Men etter en tid ville han ikke gå på skolen i det hele tatt og moren tok ham til legen for å spørre om råd. Hvorfor vil du ikke på skolen, gutten min? Nei, jeg passer ikke inn der.. Hvorfor ikke spurte den eldre legen, gi meg et eksempel: Lærerinnen, i en time, spør oss alle om å tegne en farge på et blankt papir. Neste time skal alle fargearkene henges opp på veggen. Tredje time får vi beskjed om å se på fargene, og si hvilken som gir oss noe å tenke på. Og jeg ga fra meg mitt svar, at ingen av fargearkene fortalte meg noe som helst. Vel, det var et uakseptabelt svar og jeg fikk skjenn..
Så hva skal vi feire 17.mai for, hvem skal vi minnes og hva skal vi være takknemlig for, Hr. Statsminister? Om dagen opprinner med glitrende vårsol og fuglesang kan vi jo nyte og feiere fridagen - før vi skal tilbake til hverdagen og en generell menneskeskapt politisk elendighet, i dette verdens rikeste land. Eller skal vi heller «snillere» kalle dette vår nye alminnelighet? Jeg skriver fra Chile født før krigen og minnes en tidligere norsk virkelighet og bærer preg av det. Men jeg ønsker selvsagt alle hjemme en flott flaggdag, ja en flott dag i det hele tatt - vårt norske flagg gir oss glede og håp om en bedre fremtid, bedre enn den som våre nåværende politikere har stelt oss i stand. Som Marthinsen så bramfritt selv rapporterte om, sønnen som gråt om søndagen fordi han ikke vil tilbake til ny uke på skolen, at det eneste som ga glede var fotball i friminuttene. «Min sønn hatet skolen fordi han ikke lærte noe som helst, og ble sliten i hodet av noen bøller i klassen som lagde kaos. Hvis disse guttene kastet stoler rundt i klasserommet, så var det klassen som måtte ut, ikke bøllene».
Politiske «vedtak» er blitt til en slags spiral mot undergangen, det gjelder mye det tussete grønne skiftet som tilsynelatende har kuppet all jordnær forstand. Kvir også du deg, Hr. statsminister, til hver nye uke, eller er du som onkel Skrue, som hopper opp og ned av makten og pengebingen av begeistring, ja, roper, dette er livet? Eller opplever du det gamle visdomsordet, man skal være ekstra forsiktig med det man ønsker seg? For sannelig har du slitt lenge og ambisiøst for å bli norsk statsminister, men hvordan føles det nå? Nei, du behøver ikke svare, vi tror deg uansett ikke, din ambisjon er for lengst blitt oss altfor mye, innledningsvis ga du jobben som Stortings-president til den du beskrev som kanskje den ærligste blant dine egne, Eva Kristin Hansen. En god begrunnelse, men så viste det seg hun ikke holdt mål. Så nominerte du deretter den 39 gamle Masud Gharahkhani fra Iran til posisjonen nest etter Kongen i verdighet, og det første han gjorde var å reise på juleferie til Iran med sin derfra hentede kone. Det hele er økende bemerkelsesverdige, politikk tror jeg det heter?
Neste kvinne ut var Marte Mjøs Persen fra Bergen, en gode kvalifikasjon, sikkert enestående hun også, dog viste det seg raskt at noen egnet Olje og Energiminister var hun overhodet ikke, sikkert til en viss forbauselse, bortsett kanskje fra sin egen.. Men pytt slikt ordnet man raskt opp i ved hennes omplassering som Arbeidsminister, det ved første og beste anledning, for forestillingen må ikke forstyrres.. Nå mener jeg ikke å være spydig, sikkert gode kvinner de begge to nevnte, min kritikk går ene alene på statsministerens talent for bløff og tabber. Men det meste kan tildekkes med politisk kløktighet til alt det uheldige er glemt, og til det formålet har regjeringen hele journalist lauget på lag, innen de trofaste og forståelsesfulle riksmediene, hva skulle en Ap-regjering ha gjort uten alle disse «ropertene» på sin side? For se de kan også nyttes til fortielse, om det synes mer betimelig, ja uten riksmediene på sin side ville Ap - med eller uten Jonas Gahr Støre - vært fortapt. For venstresiden vet å holde sammen i tykt og tynt.
Uten den rette ideologien å lene seg på ville denne Jonas vestkant-gutten for lengst vært diskvalifisert for sin frekke arroganse og rikdom. Selv jeg kunne gjort en politisk karriere med slike Ap-trofaste venner, var det ikke for løgnaktigheten.. Og her er vi ved sakens kjerne, det er snart ikke mulig å gjøre en politisk karriere uten å være en født løgner og nasjonal bedrager. Dette er nå så tydelig blitt at folk skjønner kjøreretningen og vil ha nasjonal forandring. Men forandring blir det ikke med Erna Solberg som statsminister, bare mer og kanskje ennå verre vil vi folket bli loppet, av juksemakerne. At Erna er fra Bergen er like lite en kvalifikasjon som at Marte Mjøs Persen var det - Erna er mye farligere, ja utspekulert og Norge som land nær fornektende. Vi husker Erna som åpenlyst aspirerte til en internasjonal topp jobb i det korrupte FN, hun gjorde sine hoser grønne for FN-jobben ved blant annet for åpen mikrofon under en konferanse i Tyskland å erklære at vi nordmenn ikke har større krav til å bebo vårt eget land enn hvem-som-helst fra hele den vide verden. Snakk om norsk forræderi, det er mulig det korrupte FN lot seg imponere av slik uselvisk internasjonal «storhet», men ikke vi folk flest..
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar