Helt siden Gro Harlem Brundtland (Ap) sin tid har mangfold vært fremhevet som svært kjærkomment, men det er en løgn, en bevisst politisk påstand, faktisk en stor løgn som hun brukte blant annet for å kunne rettferdiggjøre fremmed-innvandring til Norge.
Men den handlet mest om å skaffe partiet flere velgere og, for å si det brutalt, nettopp slik det nå forrædersk skjer over USA-grensen i sør, et politisk kupp, det også. Mangfold hjalp også Gro til å kunne forsvare det å bringe oss inn et udemokratisk EU, på tvers av folkeavstemningene, samt annet internasjonalt som neppe fremmer Norge som land det heller. For eksempel, sett «mangfold-spørsmålet» litt på spissen, er det ønskelig at Norge etterligner Sverige? Jonas Gahr Støre etterapte Gro ved å hylle det «herlige, fargerike, store, nye «Vi» og forsikret oss om at integrering nesten var en selvfølgelighet. Det er betimelig å betvile begge disse politikernes oppriktighet mht norske patriotisme, når nettopp patriotisme forsterker en viktig nasjonale bærekraft, nemlig, for denne og for fremtidige generasjoners norske suverenitet, handlekraft og, ikke minst, landets trygge fremtid.
Jeg hørte nylig på en Tucker Carlson tale, som daterer seg litt tilbake, hvor han fikk veldig godt frem dette med mangfold, nemlig at «diversity is not strength, neither good nor bad, not to be confused with strength”. Han forklarte og kalte Donald Trump, ikke sin kandidat, men som en varselklokke… a wake-up call… for USA. For Trump så behovet for en kontrollerbar grense mot Mexico, for å beskytte amerikanske arbeidere etc etc. For, og som en klart politisk outsider, våget Trump å utfordre satte samt etablerte meninger. For eksempel, er Nato nødvendig og for hva? Som et USA krigs-instrument? Og vi selv, vi ser at Nato har vært brukt og brukes til imperialistiske formål og spør, er det noe Norge bør eller skal avfinne seg med? Hadde det ikke vært riktigere, etter Sovjetsamveldets fall, at hvert europeisk land likt Finland var ansvarlig for sitt eget bakkeforsvar, slik at intet land kunne snylte på felleskapet og/eller på USA? Spesielt når det siste har gjort oss USA underdanige, pluss «beggar thy neighbour» skulkingen mulig, ja gjeldende.
Som Tucker sa det, det velsignede med Trump var/er at han som politisk outsider kunne stille spørsmål til den kvelende makten i Washington som i sin dekadens og navlebeskuelse hadde glemt landet.. Samt, at for et demokrati å kunne fungere, trenges en stor middelklasse med sin iboende patriotisme for det bestående.. Det er blitt dagens utfordring opp mot globalismen som regelrett er destruerende, mens Russland, Kina og andre land spiller på patriotisme gjennom flagg og andre symboler. Globalismen er hverken fugl eller fisk, heller splittende enn samlende, nemlig, og etter min mening en ren forbannelse blitt, på flere måter: La oss først ta for oss USA. Demokratene dvs sosialistene lot som om de var underklassens velgjørere, men bare med ord og ingenting å kunne samles om. Dette forsto Trump, og han gjorde seg til deres talsmann. Han slo igjennom, kanskje spesielt med kontrasten til den falske, forfinede Hillary i de avsluttende 2016-debattene. Hun hadde partiet på sin side; men folket foretrakk mannfolket Trump.
Gjennom betegnelsen globalisme så mange amerikanske velgere den brutale utflaggingen til Kina av hele industrier og arbeidsplasser, samt stor fattig-gjøring i de såkalte rust-belt-områder, spesielt i nord. Dette etterlot seg der en stor og fattig, hvit befolkning, sort også, som, hjulpet av Trump, raskt forsto sammenhengen, nemlig at industri-herrene tjente grovt på salg og sin utflagging til Kina, mens arbeiderne ble «forlatt», knapt uten håp og uten en egen talsmann. Så når Trump sa, la oss gjøre Amerika stort igjen, og lovet industriell aktivitet ved blant annet industriell hjemflagging (hvilket han oppnådde forbausende bra i sin 4 års periode, til tross for kontinuerlig, udemokratisk politisk hårreisende kriminell motstand) ble og er han blitt mektig populær. Jeg mener med rette at 2020-valget på forskjellige måter ble tatt fra han, ikke minst nå etter de siste avsløringene gjennom Twitter Files, om hvor gjennomført korrupt og ensidig den politiske makten i Washington er blitt, ikke et demokrati verdig.
USA-kapitalistene, på begge sider av det politiske skillet, har demonstrert en nær ufattelig dekadens og anti-nasjonal egoisme, det helt motsatte av den patriotismen som er Trumps varemerke. Og venstresiden i Norge synes også å være kommet på kapitalistenes side, bemerkelsesverdig.. Mye av USA-utflaggingen skjedde under Clinton- og Obama periodene, igjen venstresiden. De som selger sitt land ut for penger, enten det er industri, patenter eller, som tilfellet Joe Biden, med anti-USA hemmelige opplysninger, de fortjener skam i n´te potens. Globalismens nedsider vil heller ikke Erna og Jonas snakke om, deres personlige egoistiske karrierer synes å befinne seg langt foran Norges interesser. Jeg forakter quislingers handlemåter og deres unasjonale og internasjonale anstrengelser. Hva vi trenger, er politikere med folkelig, lokal kraft og vilje til en helt ny politikk, akkurat slik som tilfellet USA. Vekk med den politiske fordels-kulturen, for ikke å snakke om all denne løgnaktigheten.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar