Trygg i stormen

Av Magne C. Krohn

Joh 17,9-17

«Jeg er ikke lenger i verden, men de er i verden ... Hellige Far, bevar dem i ditt navn,» v 11.

Trygg midt i verden. Det er det det handler om. Så underlig at Jesus fører inn ordet «verden» som et uromoment. I et kort bibelavsnitt, Joh 17,9-17, gjør han det ikke mindre enn tolv ganger. Samtidig er jo verden noe jeg er en del av og som Jesus elsker. «Så høyt har Gud elsket verden» står det i det mest klassiske evangelieord vi kjenner. Men samtidig er «verden» et ord med spesielle overtoner. Den ligger i det onde, og den står Gud imot.

Den er på en og samme tid verden som er elsket av Gud og som hans kirke er kalt til å vinne. Og den er verden som ligger i det onde og er på kollisjonskurs med Gud og hans kirke. Her vil den kristne oppleve storm og forfølgelse.

Noen kunstnere ble en gang bedt om å sende inn bidrag til en kunstutstilling der temaet var Fred. Blant bidragene skilte tre seg ut: Det første framstilte en tømmerhytte ved et lite tjern og med snedekte fjell i bakgrunnen. Det neste var en situasjon fra hjemmet. En familie sitter ved frokostbordet, og far i huset leser fra en andaktsbok. Ut av ansiktene stråler det fred.

Bildet som vant konkurransen, var annerledes: En mektig foss slynger seg ned over dalsiden. Vannmassene fråder, men i en revne i fjellet har en liten fugl bygd seg rede. Den sitter der så tørt og trygt, selv om vannmassene skummer like utenfor.

«Han som kan stormen binde, og bryte bølgen blå
han skal og veien finne, den vei hvor du kan gå.»