«Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.» 1. Mosebok 5,24.
Mange menn og kvinner i Bibelen har etterlatt seg et lyst og vakkert vitnesbyrd. Abraham ble kalt «Guds venn». Og videre: «Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte.» Og hvem har ikke sunget på søndagsskolen av sine lungers fulle kraft: «Ja, jeg vil ligne Daniel, og jeg vil ligne Rut!» Bibelen har gitt dem en bred omtale, og vi kjenner ofte hele deres livshistorie.
I dag har vi lest om Enok. Vi kjenner ikke hans livshistorie. Noen ganske få vers er blitt nedtegnet i Skriften. Men med lysende bokstaver står det over hans liv at «han vandret med Gud».
Som ganske ung så jeg ham for meg som en av de to som vandret sammen med Jesus på veien til Emmaus. Jeg tenkte meg ham mer som en slags helgen, som aldri blandet seg inn i noen av livets sysler. Senere gikk det opp for meg at han både var gift og hadde barn. Og selvfølgelig skjøttet han sitt ansvar både som husbond og far for barneflokken. Vi kan ikke med sikkerhet vite når han begynte å tro på Gud. Men et av versene forteller at den dagen deres førstefødte sønn, Metusalah, kom til verden, hadde Enok allerede tatt sitt standpunkt om å leve helt for Gud. Han var da 65 år. Adam, som ennå levde samtidig med ham, hadde sikkert fortalt om syndefallet og de vonde konsekvensene han og Eva hadde opplevd.
Synden ruinerer hjem og familie. Enok bestemte seg for at Gud skulle få en ubetinget førsteplass i hans liv. Han ville leve helt for Gud. Det var et endelig standpunkt. En ubetinget og helhjertet overgivelse. Livet ble sikkert ikke uten prøvelser, og vi vet at hans samtid var svært ugudelig. Men Enok hadde lagt tyngdepunktet over på Gud, og Gud sviktet ham aldri.
Navnet Enok betyr innviet, eller som det står et sted på spansk: Helt overgitt. La oss legge oss det på hjertet i dag. Den som lar Gud få ta hånd om livet sitt, vil alltid ha himmelen som mål.
Kommentarer
Legg inn en kommentar