Full av medynk

Av Oddvar Nilsen

«Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem.» 

Matt. 9, 36.

Det var ikke første gang Jesus så folket da han stod på et av høydedragene i Galilea og skuet ut over skarene. Han hadde sett dem før. Han hadde sett skaren av mennesker før det var noen menneskeskare. Det var hans kjærlighet til menneskene som drev ham til jorden, og da han kom hit, viste han medynk med alle som kom i hans vei.

Når vi ynkes over andre, kan det lett være noe overfladisk ved det. Vi kan gripes av medynk av talende bilder i avisen eller på TV, bilder av mennesker i nød. Men snart er vi opptatt med noe annet. Vi lider ikke så lenge av gangen med andre. Når vi gråter med de gråtende, blir det som regel ikke så lenge som de gråter selv.

Med Jesus er det annerledes. Han ynkes inderlig over folket.

Uttrykket som Matteus bruker her, er så sterkt at bibeloversettere har hatt vanskeligheter med å gjengi det. En har sagt at «hele hans hjerte vendte seg i ham», mens en annen sier: «Han fikk hjertelig vondt av dem.»

Det er ikke sikkert alle så like forkomne ut. Kanskje mange av dem så riktig bra ut. Et menneskes nød vises nemlig ikke alltid på klærne, ikke bestandig på ansiktet heller. Men Herren ser til hjertet, og han finner fram til den som er i nød, selv om ingen annen vet om det.

Han kjenner deg og vil hjelpe deg. Han ser ikke på deg med kritisk eller overfladisk blikk, og han trøster ikke som Jobs venner. Han er full av medynk.