Når plogmannen vil så, holder han da alltid på med å pløye? Jes 28, 24
En dag i begynnelsen av sommeren gikk jeg forbi en vakker eng. Gresset var mykt, tett og fint og lignet en uendelig stor grønn orientalsk matte. I et hjørne stod et vakkert gammelt tre, et fristed for utallige ville fugler. Den friske, herlige luften var fylt av jublende fuglesang. I skyggen av treet lå to kyr, et bilde på den største tilfredshet. Ved veikanten vokste den glade løvetannen og blandet sitt gull med det kongelige purpur hos den ville fiolen.
Jeg sto lenge lent mot gjerdet og betraktet skjønnheten foran meg mens jeg tenkte at Gud visst aldri hadde skapt noe vakrere enn denne engen.
Neste dag gikk jeg igjen den samme veien. Men nå hadde ødeleggerens hånd vært der. En plogmann med en stor plog stod borte i en fure. På en eneste dag hadde han gjort en forferdelig ødeleggelse. Istedenfor det grønne gresset lå nå den stygge, skitne og brune jorden der. Istedenfor de syngende fuglene var det kommet noen høns som gikk og krafset etter makk. De vakre fiolene og løvetannen var borte. Jeg sa i min sorg: «Hvordan kunne en ødelegge noe så vakkert?»
Da ble øynene mine åpnet av en usynlig hånd. Som i et syn så jeg bildet av en mark med modent korn. Jeg ante de kjempemessige, tunge aksene i høstsolen. Jeg syntes jeg kunne høre suset av vinden når den strøk over den modne åkeren. Og før jeg riktig var klar over det, fikk den brune jorden en glans over seg som den ikke hadde hatt før.
Å, om vi med våre åndelige øyne alltid måtte se den rike høsten! Den store plogmannen kommer som han så ofte gjør, og pløyer gjennom sjelen, rykker opp og vender om det vi synes er det vakreste. Og så blir det bare igjen det som ser nakent og bart og ødslig ut.
Hvorfor skulle jeg rygge tilbake for Herrens plog når den skjærer dype furer i sjelen? Jeg vet jo at Han ikke er noen lat husbond. Han håper på modning og høst.
Kommentarer
Legg inn en kommentar