Nytestamentlig forkynnermot

Av George Johnsen

«Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus, hvor han straks forkynte Jesus i synagogene og sa: Han er Guds Sønn.» Ap.gj. 9, 19-20.

Når vi leser et ord som dette, virker det neppe særlig oppsiktsvekkende. At en mann, som nettopp er kommet til en personlig tro på Jesus Kristus, står opp blant sine landsmenn og forteller dem at Jesus er Guds Sønn - er det noe merkelig ved det? Hva annet skulle han ha forkynt?

Men legg merke til hvor han forkynte dette: «i synagogene»! Han gikk m.a.o. midt inn i «løvens hule» og presenterte for dem et syn på denne omstridte mann, Jesus, som vakte en voldsom reaksjon. I første omgang var det ikke lett for dem å målbinde denne begavede, nyomvendte rabbien: «Saulus fikk stadig større kraft, og han brakte jødene i Damaskus ut av fatning ved å vise klart at Jesus er Messias.» (v. 22)

Men kunne de ikke slå ham ut med argumenter, var det andre veier å gå. Man kunne jo rydde ham av veien, så var man kvitt dette brysomme Kristus-vitne! Mordplanene har vært meget seriøse: «Døgnet rundt holdt de vakt, også ved byportene, for å få slått ham i hjel.» (v. 24) Men vi vet at det lyktes heldigvis ikke. Ved venners hjelp kom han seg vekk i nattens mulm og mørke: « - en natt fikk hans disipler ham ut ved å fire ham ned i en kurv.» (v. 25)

Reaksjonen var ikke mindre voldsom da han kom til Jerusalem og «forkynte frimodig i Herrens (dvs. Jesu) navn. Han talte og diskuterte med de gresktalende jøder, men de forsøkte å få ham drept.» (v. 28-29).  Også her unngikk han å bli myrdet ved at gode venner «brakte ham til Cæsarea og sendte ham videre til Tarsus» (v. 30). Det var Saulus' hjemby, og den lå helt oppe på sydkysten av Lilleasia, altså i betryggende avstand fra hans forbitrede fiender.

Så små vi blir når vi leser om et slikt forkynner- og vitnemot! Her går vi og krymper oss under frykten for å skulle si et frimodig ord om Jesus f.eks. på arbeidsplassen: Hvordan vil de reagere? Vil de le av meg? Vil de skjelle meg ut? Bare tanken på slike reaksjoner får mange kristne til å stikke pipa i sekken og holde munn. «Jeg er villig til å være en kristen overalt unntatt på lærerværelset,» som en yngre, kvinnelig lærer sa til meg en gang. Hva slags erobringer for Guds rike blir det av en slik holdning?

Vi trenger nytestamentlig forkynnermot! Når Satan mobiliserer, må ikke Herrens hær krype i skjul.

Kanskje vi på ny trenger å nynne på gutteårenes «kampsang»:

Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himmelen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent!
(P. P. Bliss, amerikansk musiker og evangelist)