Øystein Steiro Sr, med kraftfull satire skrev 26/6/23 elegant og Henrik Ibsen inspirert sitt innlegg: «Fra Statsministerens kontor til dårekisten i Kairo» det på document.no. Reflekterte lesere kunne applaudere treffsikkerheten. Han begynte med å referere til hva Jonas Gahr Støre sa valgnatten, der spurt da valg seieren var klar hva han nå ville gjøre - og spontant utbrøt at han «ville redde verden».. Som Steiro anførte nå snart to år senere at det er grunn til å tro dette som oppriktig ment - men oss desto mer Peer Gynt-preget alarmerende.. Og historien av de nyrike er mye blitt preget av oljerikdommen; det meste settes overstyr filantropisk med våre milliarder og/eller kastes vekk i et endeløst stats-sluk av feilslåtte bistandsprosjekter og grønne «galematias» investeringer og annet som vil tappe statskassa fremover; Peer-planer uten sunt bondevett. Det sistnevnte hjelper ikke finansministeren til med.. Ministrene ellers er håpløse.
Jeg anbefaler å lese Steiro i sin helhet mht engasjementspolitikken etc og selv vil jeg her ta for meg gullkorn fra det medfølgende kommentarfeltet, som de færreste leser. Eirik Ordøks var der meget god, men dessverre må jeg forkorte hans lange innlegg, nær en egen kronikk som bare manglet litt pussing. Men først Hans Lund som mente at våre eliter i politikk, media og akademia ikke kan ignorere dette Steiro-innlegget, at denne sannheten må innrømmes, og at de som er med på denne dansen bør skamme seg.
Så Eirik Ordøks, forkortet: Aldri har jeg fått Ibsen tolket på en mer levende og samfunnsaktuell måte. Ibsen fremtrer som profetisk med sitt skuespill om Peer Gynt! Men på et område slo profetien til på en litt annen måte enn det Ibsen så for seg. For det er ikke den norske dølske «rase» som Oslo-eliten representert av Peer Gynter vil forplante over hele verden, nei, det er nær religiøse og metafysiske ideer utkrystallisert som en kongelig norsk supermoral av godhet og klokskap. Denne overmoralen er ikke først og fremst krydret med arabiske gener slik Ibsen så det for seg, men heller arabiske ideer. For nå er det islam som gjelder i hver minste avkrok av kongeriket Norge. Akkurat der traff den gode Ibsen spikeren på hodet.
Vi snakker altså om en overlegen «universiell» norsk supermoral som mener seg selv helt overlegen alle andre kulturer og land, i all fortid, nåtid og fremtid? Vi snakker om tvangstanker og tvangsnevroser: Der Sverige vil gi 3 milliarder, vil Norge tvangsmessig toppe beløpet med det doble. Der Bill Gates eller Tedros Adhanom Ghebreyesus ber verdens land om midler til WHOs vaksineplaner må Norge selvsagt vise at landet er det første til å spytte inn penger. Det samme når Guterres ber om mer penger, såkalte klimamidler til fattige land eller penger til Verdensbanken. Norge er straks på pletten for å bla opp milliarder. Eller dersom Italia med sine 60 millioner innbyggere gir en milliard til et formål, må Norge med 5 millioner straks posere sin renhet og dyd ved å gi det dobbelte. Dersom land ikke lenger gidder å sponse palestinsk vanstyre og terrorstøtte gjennom innsamling til Giverlandsgruppen, trer den norske regjeringen straks frem og tilbyr seg å kompensere dette tapet gjennom å øke Norges andel, betalt av norske småbarnsforeldre og pensjonister. Vi må alltid være først eller best, men helst begge deler. Det er en selvutslettende og virkelighetsfornektende tvangslidelse utløst av overmot, forfengelighet og et sykelig behov for oppmerksomhet og bekreftelse.
Den norske eliten vil ikke styre Norge slik at landet forpaktes bærekraftig og overleveres i bedre stand for kommende generasjoner, nei de har hast med å frelse og forandre hele verden. Norge er bare en nødvendig «innsatsfaktor» for Storting og regjering, ulikt en familiebedrift som satser alle sparepengene sine for å bygge opp en bedrift, samtidig som den pløyer overskuddet tilbake i bedriften. Mens myndighetene ødsler overskuddet over hodene på kyniske aktører fra hele verden, enten de oppholder seg i Brussel, New York eller Gaza. Men når det norske folket om noen år sitter igjen med smulene og suger på tommeltotter, etter årevis å ha kjøpt seg troløse elskere og falske beundrere og smigrere over hele verden, så vil Støre neppe være konge i et galehus i Kairo. Men saktens kan salige Ibsens profeti også her slå til. Men vår eventuelle etterslekt vil måtte undre seg over hvilken galskap som kunne rive med seg et helt folk, ja ramme deres kollektive psyke.
Utlendinger har med vantro snakket med meg om vår grenseløse blåøyde naivitet, at vi ikke ser hva som skjer rett foran øynene våre. En av dem fortalte meg rett ut at dersom vi ikke åpner øynene våre kommer våre nye Nav-brukere til å spise oss levende. Vi folket synes dummere for hvert år som går, alt mens politikerne stadig messer om vårt samfunn med formuleringer som «vårt tillitssamfunn, om solidaritet og våre internasjonale forpliktelser». Sitat slutt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar