«Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.» 1. Mos. 22, 12.
Det var særlig to ting som preget Abrahams gudsforhold: tro og hengivenhet. Han fryktet Gud i ordets rette forstand. Han satte alt inn på å leve i et godt forhold til den Gud han hadde lært å kjenne som den eneste sanne. Derfor satte han alle personlige hensyn til side når Gud kom med sine til dels overmenneskelige krav. Han forlot sitt land, sin slekt og sin fars hus og dro ut i det ukjente, fordi Gud ba ham om det. Og da Gud tilsynelatende holdt på å bryte sitt løfte om å gi Abraham avkom, slapp han ikke tvilen til. For da Herren ba ham om å gå ut og telle stjernene, ante han i disse tall-løse lysglimt oppfyllelsen av løftet: Så skal din ætt bli. (1. Mos. 15, 4.) Og så trodde han trass i at tvilen lenge hadde banket på hjertedøren hans.
Imidlertid så det ut til at Gud til slutt ville kvele troens hellige flamme i sin trofaste venns hjerte. Sønnen som Abraham hadde fått på underfullt vis i sin alderdom, fikk han ordre om å ofre. Hvor ble det så av løftet om den tallrike ætt? Og hvordan kunne han så fatte Guds kjærlighet som ga med den ene hånd og tok med den andre? Men selv om Abraham hadde grunn til å tenke slik, ga han seg ikke til å argumentere med sin Himmelske Far. Nei, han gikk. Gikk i tiltro til ham som hadde gjort under før og som kunne gjøre det samme igjen. Gikk fordi han i sin hengivenhet bedre kunne knuse seg selv og drepe sin sønn enn å være ulydig mot sin Gud. En slik tro og hengivenhet er intet menneskeprodukt. Underets Gud hadde skapt dem begge i sin lydige tjeners hjerte. Men så ble Abraham også overøst med velsignelser, og alle Guds herlige løfter ble oppfylt.
Det er ikke mange mennesker med Abrahams tro og hengivenhet i dag. Vi vil frykte Gud, men på vår egen måte. Er det noe som blir for ulogisk eller fornuftsstridig, sier vi nei takk. Vi er blitt så kloke og intellektuelle. Og så sitter vi og vrir på Bibelens evige sannheter og sier: «Tja - mon dette forholder seg slik?» Men så uteblir heller ikke følgene. Det blir en blek og blodfattig kristendom, fordi Gud ikke slipper til i våre liv, og fordi vi nekter å følge ham som Abraham gjorde. Ikke underlig at så mange verdens mennesker trekker på skuldrene av oss. Enn om du og jeg fulgte i Abrahams spor?
Kommentarer
Legg inn en kommentar