Herre, sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør. Salme 141, 3
Jeg skammer meg når jeg tenker på alle de ord som går ut av min munn. Er det noe jeg trenger syndenes forlatelse for, så er det for alt det som slapp ut gjennom mine leppers dør.
Om jeg har sagt et ord som har såret et annet menneske i dag, vet jeg ikke, men det kan godt være. I tankeløshet sier jeg så meget som jeg ikke engang husker selv. Men andre husker det og har derfor vondt for min skyld. Og alle de uvennlige ord som falt, alle de unyttige ord som bare var høflighetsfraser uten sjel. Tenker vi ofte på alle de sjelløse ordene våre? Akk, Herre min Gud, om du kunne få renset meg fra dem, ellers vil de fordømme meg en dag.
Tenk også på alle de usagte ord. Det varme, gode ordet som Gud ventet jeg skulle si. Menneskene møtte lite av Gud da de møtte meg.
Jeg trenger en gloende sten fra alteret til å røre ved mine lepper! Jeg trenger å høre de samme ordene som Esaias fikk høre i tempelet: Denne har rørt ved mine lepper, og din synd er sonet og din misgjerning er tatt bort.
Kommentarer
Legg inn en kommentar