"Se ikke på at jeg er så svart, at solen har brent meg. Sønnene til min mor var harde mot meg, de satte meg til å vokte vinmarkene. Min egen vinmark har jeg ikke voktet." (Høgs 1,6)
Bruden har tidligere åpent og fritt bekjent at hun er svart, men nå ber hun Jerusalems døtre ikke å se på henne som om noe merkelig har hendt. Hun er svart fordi solen har kastet sitt lys på henne og dermed avslørt hennes menneskelige utilstrekkelighet.
Sønnene til min mor - altså hennes brødre (og søstre) - var harde mot meg, sier Bruden. Verdslige professorer, teologer og medlemmer av deres samfunn var harde mot henne fordi hun holdt fast på det rene evangelium og nektet å følge deres menneskelagde doktriner. Med forbud og påbud tvang de henne til å vokte sine vinmarker, slik at hun selv ikke skulle få anledning til å vokte sin egen... Kjenner du deg igjen?
Men nå henvender Bruden seg til sin elskede, som hun omtaler som en gjeter (hyrde), og spør: "Si meg, du som min sjel elsker, hvor gjeter du din hjord? Hvor lar du den hvile ved middagstid? Hvorfor skal jeg gå som en kvinne med slør der vennene dine gjeter sin hjord?" (Høgs 1,7) Og her er svaret hun får:
"Vet du det ikke, du fagreste blant kvinner, så følg sauenes spor og vokt dine kje ved gjeterhyttene!" (Høgs 1,8)
Hun ønsker ikke å vandre på sidelinjen, i flokkene til hans følgesvenner.
Hun har ikke gitt etter for påvirkningene av morens barn som forsøker å hindre eller avlede henne, så hun henvender seg nå til sin elskede for å få svar på hvordan hun skal skille mellom flokken hans og flokkene til hans følgesvenner.
Men hjertet hennes oppfatter en mer subtil fare. Det er nå ikke et spørsmål om dem som er i åpenbar opposisjon til Ham, eller til henne; flokkene blir ikke sett på her som flokkene til dårlige menn, eller til og med av mennesker som er hans rivaler; det er flokkene til hans ledsagere det her er snakk om.
Hun har en følelse av diskriminering. Noen vil kanskje føle at det å være ved siden av flokkene til hans ledsagere er et bra sted, og ganske nær nok!
Hvor mange er fornøyd med å være ved siden av flokken til en eller annen oppriktig og hengiven Kristi tjener?
Det er sikkert et bra sted, men det er tydelig antydet av henvendelsen fra Bruden at det finnes et bedre sted. Øvelsen hennes var å ikke gå glipp av det beste som var tilgjengelig.
For her er det bare én flokk som er overordentlig attraktiv, og det er flokken som Han vokter og leder og fôrer.
Har vi lyst å kjenne den dyrebare virkeligheten til et sted hvor han retter sin flokk og får den til å hvile? Vet vi i våre hjerter hvordan vi skal sammenligne det med flokkene til hans ledsagere?
Eller har vi tenkt at de alle egentlig er like, og at det er lite eller ingenting å velge mellom dem? For Brudens hjerte ville det å streife tilslørt ved siden av i flokkene til hans ledsagere være å savne hans selskap, hans ledelse og hans mat.
Kommentarer
Legg inn en kommentar