«Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn,» 1. Kor 15,20.
Vitnesbyrdet om Jesu Kristi oppstandelse var sterkt iblant de første kristne i aposteltiden. Når de skulle gi forklaring på under som skjedde for folkets øyne, henviste de nettopp til Jesu oppstandelse. De kunne ikke forklare det på noen annen måte.
Vi føler vel alle det samme når vi skal forsøke å forklare oppstandelsesunderet, at det er som en vil forsøke å forklare hvordan solen skinner og varmer og kaster sine stråler utover hele jorden. Den forklarer seg i grunnen best selv. Slik er det med denne sannheten også. Men disiplene unnlot ikke å vitne om dette, for det står at med stor kraft bar de fram vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse, og det var stor nåde over dem alle.
Vi legger merke til at det var proklamasjonen om at Jesus lever, og ikke alt det andre som Jesus tidligere hadde sagt og gjort, som skapte slik røre i folkehavet. Det er mange beviser på at Jesus Kristus er Guds Sønn, men dette er det sterkeste, at han er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.
Hvordan det ville blitt om Jesus ikke var oppstått, forteller Paulus i dette kapitlet. Da ville vår tro være unyttig, vår forkynnelse intet, ja, da var alt meningsløst. Det var vel dette disiplene opplevde disse dagene, et fortvilelsens mørke, der de ikke øynet noen utvei. Noen stod utenfor graven og gråt, andre hadde stengt seg inne av frykt, to gikk med sorgfylt åsyn på vei bort fra Jerusalem.
Men Gud være takk, det ble forandring da de én etter én fikk møte den oppstandne. Ja, ikke bare det, men de fikk gå med denne hilsen: Vi har sett Herren! Ingenting er større enn å få proklamere at Jesus lever. Fienden forsøkte helt fra første stund å lage løgnhistorier for å bortforklare oppstandelsen, men den er et faktum, og det et som er godt bevitnet.
Han lever, og vi skal få leve.
Kommentarer
Legg inn en kommentar