«Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye dere i sin tid.» 1 Pet. 5, 6.
Både Jesus og hans apostler taler mye om ydmykhet. Det er en av de kristnes skjønneste dyder.
Gud gir oss alltid anledning til ydmykelser. Men det er ikke alltid vi lar oss ydmyke.
Særlig i medgangens dager er det vanskelig å ydmykes. Vi tar imot Guds gaver, vi erkjenner at de kommer fra ham, vi takker for lykken, men vi merker ikke at midt under det vokser vårt mot og vår selvtillit. Så ser Herren seg nødt til å ta fra oss sin gave forat vi ikke hemmelig skal havne i døden. Han legger sin «veldige hånd» over oss. Det vil si: vi må ned - under Guds hånd må vi - motgangen kommer.
Men det gjelder like så mye å ydmyke seg i motgang. Hvis vi ikke bøyer oss for Gud når den kommer, så går det galt. Og ikke bare bøyer oss, men også bøyer oss snart.
Å bøye seg for Gud i motgang vil ganske enkelt si: å gi Gud rett. Ubetinget rett. Tie, og gi Gud rett. Når det skjer, er faren over. Og velsignelsen kommer. Da vet vi at Gud er med oss, og så blir det trygt. Og så finner vi veien.
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
Kommentarer
Legg inn en kommentar