Derfor ta eder av hverandre

Av Arne Aano

Rom. 15, 1-7.

«Derfor ta eder av hverandre, likesom og Kristus tok seg av eder til Guds ære!» (v 7)

Når en tar Det nye Testamentet for seg og ser hvilken omsorg de første kristne hadde for hverandre, blir en helt forskrekket over den likegyldighet og sløvhet som i dag preger den troende menighet. Troende kan gå sammen i årevis uten at de taler om de evige ting — det vil si i privatlivet. I bedehuset og på kirkebenken kan de sitte side om side, men aldri et ord eller et spørsmål: Hvordan har du det med Jesus?

Ja, jeg vet om utallige som har gått i våre forsamlinger, men de fikk så godt som aldri et håndtrykk hverken av lederen på stedet eller av forkynneren. Er dette rett? Nei, vi har plikt til å ta oss av hverandre, oppgløde og hjelpe hverandre. Å — hvor vi trenger meget av Jesu sinnelag. Han satte seg ved den ene sjel, ved brønnen eller der hvor han møtte dem. Alltid lå sjelene ham på hjertet. Han talte med Peter etter hans fall.

Hvordan kan du og jeg få noe av dette sinn? Jo — ved å betrakte Jesus — han som fornedret seg selv like til døden, og som der i døden fant oss en evig forløsning. Når vi da får se den herlighet Jesus viste oss og vår sjel, da får også vi lyst og trang til å hjelpe hverandre. Kanskje du kjenner en i dag som du kunne få gi et ord av Jesus?

Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd,
et lite ord om Jesus — veiledet av hans ånd.

Her gjelder ikke former og ikke blomstersprog,
et lite ord om Jesus — å si det — si det dog.