«...så det kunne gjenreises på sitt gamle sted,» Esr. 2,68.
Stedet der Guds hus er reist, er for så vidt uten betydning. Gud kan tilbes både i Jerusalem og på Garisim, og vi behøver ikke å være noen av disse stedene heller for å tilbe ham. Jesus sa at det som er nødvendig, er at vi ber i ånd og sannhet. Det går an uansett hvor vi er. Gud har ikke bundet seg til et geografisk område, der han har tilsagt sitt nærvær mer enn andre steder.
Likevel ligger det noe av en bibelsk lov for det åndelige livet i dagens vers. Det bibelske budskapet er egentlig meget gammeldags og konservativt. Gang på gang leser vi oppfordringer om å følge de gamle stier, vende tilbake til veien som fedrene gikk på. Denne formen for konservatisme vil ikke si det samme som at man ønsker å konservere noe bare for å beholde det i sin opprinnelige form. Kristendom må aldri bli et slags museumsforetagende. Da har den mistet sin oppgave i samfunnet. Det hele blir noe som bevares for at det ikke skal bli borte, i likhet med folkeminnetradisjoner.
Kristendom er liv og derfor ekspansiv utfoldelse. Kristendom passer inn i enhver tidsepoke. Men den er konservativ på den måten at det er lagt en grunn i Guds ord som ikke kan bli bedre, det er satt opp et program som er like aktuelt i dag som for tusener av år siden.
Guds hus skal gjenreises på sitt gamle sted! Gudstjenesten skal være i overensstemmelse med de bibelske idealer. Den kraft og velsignelse som preget den første tidens kristenliv, skal gjenfødes i hvert nytt slektledd i den situasjon man til enhver tid står oppe i.
Kommentarer
Legg inn en kommentar