Hamas har Jonas Gahr Støre løyet om, minst siden TV2s program 28/1/2010, da han ble tatt på fersken etter først å ha benektet sine samtaler med Hamas-lederen, den gang Meeshal. Dessverre, vår statsminister er en notorisk løgner, noe han forsøker å tildekke ved sin såkalte, den støriske talemåten. Mannen eier ikke ryggrad, noe som forklarer hvorfor, som Ap-formann han stadig misleder det norske folket, i beste Gro Harlem Brundtland-stil. Det med både vilje og god hjelp fra NRK og de betalte riksmediene, som han nær kontrollerer. Støre makter ikke kalle en spade en spade, dessverre så Hamas-feig og sleip er han blitt, eller alltid har vært.
Spørsmålet er hvorfor, vet han ikke bedre eller er han dum? Dessverre jeg tror jeg ikke det siste, da hadde han iallfall hatt en unnskyldning og en god Løfven-forklaring.. Nei, han er intenst på lag med venstre-orienterte regimer hvor enn de finnes i verden. Og slik også på lag med islamistiske innvandrere og islamske krefter, som demonstrert ved at han som vår stortingspresident valgte Masud Gharahkhani, fra Iran, fra det kanskje verste terrorregimet i verden. Vel, den eneste forklaringen som da gjenstår, er at Støre er langt mer opptatt av seg selv og egen makt enn den fallerte tilliten som pleide å ligge i det å være norsk statsminister.
Han ligner på Stefan Løfven, som dessverre inntil for to år siden som svensk statsminister ødela Sverige som et godt land å bo i, dvs etter et nær 7 års virke. Han gikk av i svensk skam, men sikkert med stor takk fra islamistene, som aldri vil gi seg, eller oppføre seg fredfullt og demokratisk. Det holder ikke å si at de «alle ikke er onde» når de dessverre ledes av imamer og andre som radikalt propaganderer i Mohammeds navn. Når sistnevnte lyser død og fordervelse over oss alle andre, som vantro hunder.. At Løfven ødela Sverige ved sitt eksempel, burde fortelle Støre han er på de samme helt ville veier, nemlig, ved ikke å stå opp for Norges bedre fremtid.
Å kalle en spade en spade er hva jeg prøver på her, det burde da være mulig i et land med ytringsfrihet. Men se, det er ikke lenger mulig i Sverige, derfor tapt der. Men Norge ligger snart tilsvarende dårlig an, kun med en 10 års forsinkelse basert på tidens demografiske utvikling; om da ikke Vesten manner seg opp til selvforsvar. Alternativet er å oppgi Norge som et ikke-kristent, levelig land med uhyggelige voldelige konsekvenser. For, seg selv imellom, kriger muslimene om makten. Det tyder på at makt er viktigere enn religion, at Islam er en maktideologi og slettes ikke en religion, slik imamene pretenderer. Og derfor kvalifiserer Islam ikke til religions-støtte i vårt land.
Hvilken religion Støre tilhører, er et godt spørsmål blitt. Han ble observert tidligere, for 10 eller flere år siden, kanskje i valgsammenheng, i Ris kirke, uten at det gjorde ham til kristen. Jeg mener, Støre også har besøkt en moské, kanskje også det i valgsammenheng, en iherdig stemme-henter altså som kanskje, ja sannsynligvis, er høyst ugudelig. Mye tyder etter hvert på det, at det er den jordiske makten og intet annet som teller. Stakkars mann og stakkars hans familie med en slik vandrende ulykke blant sine egne. Verst for oss mange andre er hans manglende solidaritet med det etniske norske folket, den kjærligheten synes usynlig blitt. Og slik ligner han vårt norske statsminister-alternativ, Erna Solberg, minst like ugudelig og håpløs hun.
Vi lever i merkelige, unasjonale tider hvor, etter oljen ble oppdaget i 1970, det er blitt økende politisk overmot og uhyggelighet, noe som jeg mener kan tilskrives penge-galoppen. Noe som sosialistene overhodet ikke mestrer, i sitt egoistiske karrierejag. Den siste edruelige statsminister var den konservative Jan P. Syse, som måtte lære sosialistene forskjellen på millioner og milliarder, en ny verden. Er den blitt bedre eller verre? Min påstand, den er blitt verre og aller verst, våre seneste statsministre tar ansvar ved å bli sittende, dårlige ledere som ved sin nyrike oppførsel, og ved eksempelets makt og sin utagerende liberalisme, ødelegger selve vår folke-sjel.
Jeg er utflyttet til Chile, som jeg besøkte først gang i 1970 og like før Salvador Allende kom til makten, og jeg har i mange år deltatt her og sett utviklingen på nært hold. Jeg har sett og opplevd de norske politikernes misforståtte hat mot General Pinochet og all dritten sosialistene i Norge og Europa dynget på ham. Jeg forsvarer ikke ham som perfekt, ei heller noen annen politiker som leder. Men i dag, 50 år senere, ønsker chilenerne Pinochet tilbake for ro og fordragelighet i det daglige livet, og aldeles ikke vold og det narkotika-pregede veldet som Venezuela og andre Latin Amerikanske land økende opplever. Unntaket er El Salvador, og i Europa er det Ungarn som utmerker seg mest positivt.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar