«Be uavlatelig,» 1. Tessalonikerne 5,17.
Oppfordringen fra apostelen er aktuell og nødvendig som aldri før. På samme tid er det både en oppmuntring og en formaning.
Alle merker tidens rastløshet. De fleste har det travelt, og mange er stresset. Midt i alt dette er det ofte vanskelig med den nødvendige ro og stillhet til bønn.
Bønn er ikke først og fremst mange ord. Det er noe mer enn at vi henvender oss til Gud. Bønn er også dette at en lytter til det han har å si. At en blir stille i sitt indre, slik at en kan høre Åndens stemme.
Framfor alt skal det gjøres bønner, sier Paulus i 1. Tim. 2,1. Derfor er bønn viktigere enn noe annet. Og nettopp fordi dette er så viktig i den enkeltes liv og i menigheten, setter djevelen mye inn på å hindre oss her.
Vi blir ofte trette, og motløsheten vil så ofte lamme oss. Kanskje vi tenker med oss selv: Det nytter ikke allikevel. Vi har bedt så mange ganger før, men bønnesvaret er uteblitt. Her er det Paulus kommer oss til hjelp med sin oppmuntring: Be uavlatelig – slutt ikke med å be, fortsett. Altså: Be uten å slutte, uten å gi opp.
Ingen kristen er for travelt opptatt til ikke å kunne be uavlatelig. Her er det ikke tale om de ytre omstendigheter eller bønnestillingen, men om å komme inn i bønnens atmosfære. Dette å kunne ha et sinn som alltid er vendt mot Gud, åpent, lydhørt og tillitsfullt, er viktig. Da kan en være omgitt av mange mennesker, midt i en travel hverdag, men likevel være i samtale med Gud.
Hvor godt – og nødvendig – er det ikke også å kunne søke inn i sitt lønnkammer og stenge døren for alt annet, og bare være alene med Herren. Ta tid for hans åsyn. Vi trenger det.
Enten vi er unge eller gamle, på skole eller i arbeid, friske eller syke, har mye eller lite å gjøre, gjelder det samme: Vær utholdende i bønnen! Gi ikke opp! Be igjen og igjen – be uavlatelig!
Kommentarer
Legg inn en kommentar