Guds vitnesbyrd (1 Joh 5, 6-13)
Vitnesbyrdet har stor betydning i mange sammenhenger. Det forutsetter nærhet, kjennskap, opplevelser eller erfaring vedrørende det saken gjelder. Da kan en vitne sant enten det er i en rettssal, et møte eller i samtale.
Gud "har vitnet om sin Sønn", både før Jesu komme og mens han var her i verden. Ved Moses og profetene vitnet Gud om ham i den gamle pakts tid (Joh 1, 46). Flere ganger siden talte Gud Fader direkte fra himmelen om Sønnen. Det skjedde bl. a. ved hans fødsel, hans dåp og på forklarelsens berg. "Faderen som har sendt meg, vitner om meg", sa Jesus (Joh 8, 18). Hvor det ekte vitnesbyrd om Jesus lyder, følger også det falske. Helt fra aposteltiden har det vært slik.
Guds vitnesbyrd er trefoldig. Det gis oss både ved Ånden, vannet og blodet. Vannet vitner om da Jesus begynte sin frelsesgjerning ved synderes dåp, og blodet vitner om at han fullbrakte den ved døden på korset. Det er de hendelser som rammer inn hele hans frelseseverk og forkynner Jesu stedfortredende liv og offer for alle. Han ble døpt til dommen over vår synd, som endte med soningsdøden på Golgata. Og "Guds Ånd", som steg ned over ham (Matt 3, 16), vitnet både om hans sønneforhold og gjerning.
Guds trefoldige vitnesbyrd ved Ånden, vannet og blodet er likelydende. De "samstemmer", er i harmoni. For de bærer det guddommelige vitnesbyrd om Kristus, og at "Gud har gitt oss evig liv" i ham. Enhver som tar imot Guds vitnesbyrd, får denne bekreftelse: "Den som har Sønnen, har livet". Dertil har den Kristus-troende "vitnesbyrdet i seg selv" - med dets visshet, glede og håp.
Kommentarer
Legg inn en kommentar