Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. (Luk 2, 7)
Enkelt og stemningsmettet forteller Lukas om underet i Betlehem. Uten noen omsvøp blir vi tatt med i stallen. For det var ikke rom for dem i herberget. Men der ute i stallen med varmen fra dyrene som stod der, fødes verdens frelser, Fredsfyrsten.
Det er sterkt å være med på en fødsel. Følelsene tar overhånd. Tårene presser seg fram fra hjerter fylt med stor takknemlighet og ydmykhet. Velskapt og vakker. Et nytt liv er kommet inn i verden.
Jeg ser for meg Josef og Maria som både var slitne og lykkelige. Men barnet som lå i krybben, var ikke Josefs, men Guds Sønn. Han visste det, for engelen hadde forklart det. Nettopp derfor fryder han seg for verdens frelser som er født.
Løftene fra Gud gjennom profeten Jesaja, er oppfylt: «Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste» (Jes 9, 6).
Maria har født sin sønn, Guds enbårne Sønn. Krybben var hans første hvilested. Født i ringe kår, i en fattigslig stall, inn i en syndefull og mørk verden. 33 år senere skulle han sone all verdens syndeskyld på korset, forbannelsens tre og bli lagt i en rikmanns grav. Men der ble han ikke værende, for som livets fyrste og dødens seierherre stod han opp igjen.
Krybben, korset og den tomme grav hører nøye sammen. For i ham som lå i krybben, hang på korset og lå i graven, har vi en evig rikdom.
Det er syndenes forlatelse og evig liv. Det er et samfunn med Gud som varer evig.
Kommentarer
Legg inn en kommentar